Norge har mange attraksjoner, blant annet å være et «forfatterparadis» ifølge andre nordiske land. Initiativet der støtter i hovedsak bokbransjen.

Norge, fra olje- og gassindustrien til bokbransjen

Norge er et veldig lite land med 5 millioner mennesker, bedre kjent som et olje- og gasskraftverk enn et hule av diktere. Til tross for dette har Norge fortsatt vunnet 4 Nobelpriser i litteratur og ser man på tallene har det et mer dynamisk bokmarked enn sine nordiske naboer, og genererer mer inntekter enn litteraturbransjen i Sverige, for eksempel 100 millioner euro mer sist år, selv om Sverige har dobbelt så mange innbyggere og publiseringsmarkedet på ingen måte dør!

«Purchase Program», støtte fra litteratur, som er unik i verden

Men sånn er Norge, det er en annen planet. Landet har en helt unik offentlig politikk i verden, hvis primære mål er å beskytte det norske språket og spesielt litteraturen på dette sangspråket. Grunnlaget for modellen, som har eksistert siden 1965, er det som kalles et «kjøpsprogram». Det er enkelt: Den norske stat kjøper hvert år rundt 200 titler med norsk skjønnlitteratur – fra romaner til skuespill, fra poesi til tegneserier, verk for folke- og skolebibliotek. Dermed kjøpes hvert verk i et opplag på cirka 1 000 eksemplarer (1 500 eksemplarer dersom det er en barnebok), noe som garanterer forlagene et inntektsgrunnlag. Målet er å oppmuntre dem til å ta mer risiko, å publisere mindre kommersielle verk, vel vitende om at de delvis vil kunne dekke kostnadene ved disse verkene ved å registrere dem i kjøpsprogramregisteret. Slik henter forlagene inn nye forfattere, begir seg ut i vanskeligere forfatterskap eller tilbyr spesialiserte verk, jeg mener spesielt poesi, som det finnes mye av i Norge.

Et system som Nobelprisvinneren Jon Fosse tjente på

Forfatteren Jon Fosse tjente på dette systemet, dessuten hyllet han ved Nobelprisen det norske systemet med støtte til litteratur, og forlaget hans uttalte til og med i pressen at Jon Fosse sannsynligvis aldri ville ha blitt forfatter, at han er uten dette norske økosystemet, fordi hans aller første verk Rouge, Noir, utgitt i 1983, fortsatt var en veldig estetisk historie, lite i tråd med tiden, som absolutt ikke ville bli en suksess i bokhandelen, men som allerede var av god litterær kvalitet og fikk derfor plass i innkjøpsprogrammet. Siden den gang har Jon Fosse, som er en ekstremt produktiv forfatter, sett minst ett av disse verkene hvert år, spesielt hans skuespill, hans skuespill, som går inn på Statens innkjøpsrepertoir. Ikke bare må vi innrømme at Jon Fosse har en ganske krevende stil og et mørkt univers som ikke nødvendigvis er veldig tilgjengelig, men fremfor alt skriver han på nynosk, som er et minoritetsspråk i Norge, siden landet har to offisielle språk, Bokmal som er den mest talte norske, og nynosk som snakkes hovedsakelig rundt om i Bergen. Det norske innkjøpsprogrammet er også vesentlig for å opprettholde denne tospråkligheten.

Litteratur, langsiktig investering

Det er tallrike stipender, forfatteropphold finansiert av staten og et godt dusin litteraturpriser, spesielt Brageprisen, Cappelenprisen eller Bokhandlerprisen, men det er enda et flott trekk ved det norske litteraturstøttesystemet: Staten betaler lønn til forfatterne hvis verk er valgt gjennom dette berømte kjøpsprogrammet. På papiret er det et tilskudd som går til «forfatterforeninger», for skjønnlitteratur er det 6 av dem, det er fagforeninger, laug, som man sier i Norge. Det er de som betaler medlemmene en inntekt når en av bøkene deres kommer inn på det nasjonale repertoaret. Denne lønnen, hvis beløp er fast, supplerer derfor opphavsretten. I 2023 mottok den norske forfatteren 97.000 kroner for et utvalgt verk, det vil si 8.520 euro for en roman og 7.685 for en diktsamling. Det er ikke rikdom, for Norge er et ekstremt dyrt land og det er åpenbart ikke nok til å overleve, men det er veldig stimulerende for forfatteren, det er en form for anerkjennelse, det oppmuntrer deg til å fortsette å skrive og det lar nye forfattere modne stilen sin og de tok seg tid til å finne sitt publikum. Ta eksemplet med Jon Fosse, som fikk denne inntekten i nesten 40 år, selv om han var en høyst fortrolig skribent de første 10 årene han skrev! Til syvende og sist kan vi se på dette systemet som en langsiktig investering for Norge. Etter hans Nobelpris har regjeringen dessuten nettopp annonsert en ny Jon Fosse-pris på €46 000 som skal deles ut til en oversetter hvert år, da utfordringen nå kan være å bringe denne litteraturen til det svært rike norske språkets oppmerksomhet.

Noen lesetips

Så vi kan selvsagt ikke se bort fra en god norsk thriller, Jo Nesbø eller Karin Fossum er visse verdier, men spenning er en så rik sjanger i Norge at den kan bli gjenstand for en annen spalte! Et annet litterært fenomen de siste årene er Karl Ove Knausgård: han gjorde seg kjent i 2017 med Min kamp, en 3000+ siders autofilm som fengslet verden, tilsynelatende en svært vanedannende sidevender. Men etter min mening er grunnlaget blant de norske klassikerne Ispalasset, skrevet av Tarjei Vesaas i 1963. Den vant den prestisjetunge Nordisk råds litteraturpris og ble filmatisert. Det er en historie om to venner i en avsidesliggende landsby i Norge, den er veldig poetisk og jeg synes den er et mesterverk. Mer tidsriktig og helt annerledes Dopplerav Erlend Loe, en bestselger fra 2004, historien om en fyr som går for å bo i skogen og aksepterer impulsen til å stikke av fra menneskeheten, kort sagt en veldig norsk satire.