For norske universiteter er det ikke rangeringer som er viktig, men heller kvalitetskontroll og internasjonalitet. Dersom det er mulighet for å oppnå et gjennombrudd på et bestemt område, vil maksimal finansiering bli gitt. Det var tross alt slik Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet (NTNU) vant Nobelprisen – etter å ha bevilget mye midler til et spesifikt område innen medisinsk vitenskap hvor dette kunne skje.

For seks år siden fikk NTNU-forskerne May-Britt Moser og Edvard I. Moser Nobelprisen for å ha oppdaget en type internt «GPS-system» i pattedyr, hjerneceller som hjelper med orientering og veisøk. Hva betyr en vurdering i denne sammenhengen? Et sterkt nasjonalt system i seg selv skaper en motvekt til unødvendige internasjonale komplekser – sier NTNU-professor og filosof Gediminas Karoblis, som jobber med Vytautas det store universitetet (VDU). Ifølge Verdensbanken gir Norge til og med 2,11 prosent. av sitt BNP til vitenskap og fremskritt, mens Litauen bare sto for 0,89 prosent.

Nyttig erfaring

Professoren forsikrer at Litauen kan lære mye av erfaringene til nordmenn, hvis tilnærming til organisering av utdanning er ekstremt enkel. For det første er høyere utdanning sjenerøst finansiert av staten – studenter betaler ikke for det i det hele tatt, og universiteter får statlig støtte til studieprogrammer avhengig av hvor mange kandidater de ble uteksaminert for to år siden. Ifølge G. Karoblis lønner det seg – universitetene blir innovasjonssentre som ikke bare gir profitt til staten, men som også får internasjonal anerkjennelse. Det er også viktig at elevkurvene er knyttet til arbeidet som gjøres og ikke til elevsøket. Biennatet gjør det mulig for universiteter å planlegge budsjettene sine bedre.

Det faste resultatet av dette arbeidet kan sees i samme NTNU – det er et av Norges viktigste teknologiske sentre, som har gjort landet til verdensledende innen fiskeri.

De siste sosiologiske undersøkelsene viser at nordmenn ikke lenger forventer større velstand fra oljesektoren, men fra fiskeri og havforskning. Folk tror at vitenskap og utdanning vil gi dem velstand.

Det er ting som ikke kan rangeres, for eksempel foreldrene til barna og universitetene.

Fremmer samarbeid

«Norge har et institutt for høyere utdanning og internasjonale vitenskapelige relasjoner som oppmuntrer universiteter til å samarbeide og utvikle studietilbud av høyere kvalitet. På initiativ og med ressurser fra regjeringen sluttet NTNU seg til regionale høyere utdanningsinstitusjoner og ble det største universitetet i landet. Sammenslåinger bidrar til at mindre akademier øker konkurransekraften – for eksempel da flere nabohøgskoler ble tilknyttet NTNU, ble kvaliteten på stipend og studier betydelig forbedret, med tilgang til universitetsressurser, internasjonale relasjoner og status. Selv hadde jeg følelsen av at jeg gjorde dette selv da universitetet begrenset mine Erasmus-utvekslingsreiser slik at lærerne ved de nye avdelingene kunne reise mer.» – forklarer prof. G. Karoblis.

Etter hans mening er en annen, ikke mindre viktig faktor som hjelper nordmenn til å være ledende innen høyere utdanning, autonomi, friheten som staten gir, for eksempel kan universiteter selv akkreditere sine programmer, i likhet med Storbritannia. Universitetene er klarert og gjennomfører løpende egenvurdering og analyser.

Uavhengig selvevaluering, uten instruksjoner ovenfra, er karakteristisk for avanserte tilstander – dette er en av kjennetegnene til det 21. århundre. Pedagogiske karakterer. Dessverre bemerker forskeren at Litauen fortsatt sitter fast i fortiden i denne forbindelse: byråkrati og sentralisert utdanningsadministrasjon hersker her.

«Staten som øker antallet byråkrater er av den autokratiske typen – den stoler ikke på universiteter og vil at noen med jernklo skal evaluere dem, men krever ikke konstant selvevaluering i det hele tatt. Her er et paradoks – i Litauen rapporterer lærere, forelesere og universiteter hele tiden til sentralinstitusjonen, som i det russiske imperiets tid, men de oppfordres ikke til å evaluere seg selv,» – bemerker G. Karoblis.

Meningsløse anmeldelser

Etter hans mening bør internasjonalitet være reell og ikke simulert. Ved norske universiteter oppmuntres dette på alle områder – ved å ansette internasjonale eksperter til å evaluere studier, publisere forelesningsmateriell på engelsk, og pålegge alle bachelorstudenter å studere i utlandet i minst ett semester. Det er viktig å merke seg at masteroppgaver også blir vurdert av eksterne bedømmere, professorer fra andre utenlandske universiteter.

Likevel blir internasjonale rangeringer i Norge sett på med varsomhet, de blir ikke fremhevet, og deltakelse er ofte mer ut fra solidaritet med andre land enn av tro på prestisje eller betydning av slike rangeringer. Tvert imot er det bekymring for at journalister vil feiltolke seertallene.

«Det er ting som ikke kan klassifiseres, for eksempel foreldre med barn og universiteter. Liker kan bare sammenlignes med like. For eksempel, i Storbritannia er universitetene delt inn i de som tilhører Russell Group og de som ikke gjør det. «Nei, forskjellen mellom dem er som mellom Litauen og Kina. Tross alt gir anmeldelser en felles plattform for alle – og alle blir like. I fysikk kalles dette termisk død: når to rom har forskjellig temperatur når dørene åpnes, blir de like. I systemer der et ekstremt stort antall aktører eller institusjoner sammenlignes, er denne likheten uunngåelig. Og forskjeller er nødvendige for vitenskap og gjennombrudd: dette er grunnlaget for evolusjonær utvikling,» – lærer prof. G. Karoblis.

Problemet med rangeringene, sier han, er at de ofte prøver å sammenligne universiteter som har lite til felles eller som har styrker på ulike områder. I tillegg, ifølge filosofen, fremmer slike rangeringer uunngåelig standardisering – anvendelsen av de samme prinsippene og kravene til alle, noe som unødvendig begrenser universitetet og hindrer det i å fullt ut realisere fordelene ved et eller annet universitet.