Helt fra Olivia var liten baby har vi vært ute og reist. Det har alltid gått helt knirkefritt. Som oftest har hun reist med meg, men flere ganger har hun reist med nære familiemedlemmer og venner. Selvfølgelig folk jeg kan stole hundre prosent på, og som jeg vet hun er komfortabel med. Det er ikke der problemet ligger.

Det har slått meg så mange ganger at hun aldri, og da mener jeg aldri har måtte vise noen form for pass eller identifikasjon. Det er irriterende nok å tenke på de timene og dagene jeg måtte bruke på politistasjonen for å i det hele tatt skaffe passet. Jeg skjønner at hun trenger pass, og jeg har kun meg selv og takke for at jeg glemte at det første barnepasset kun er i gyldig i 2 år, og det fant jeg selvfølgelig ut 3 uker før vi skulle reise. Typisk meg! Men jeg kunne gjerne vært foruten å stå i kø klokken seks om morgenen utenfor politistasjonen 3 onsdager på rad, gå tomhendt hjem, ende opp med nødpass, før jeg til slutt fikk nytt gyldig pass til henne. Men nok om det, jeg har lært. Aldri nytt pass i juni.

Nå er det ikke vanskelig å se at de hun har reist med er hun komfortabel med, og hun kjenner de godt. Men, likevel, det er aldri noen som har stilt spørsmål ved noe. Hverken til meg, eller når hun har reist med noen med et annet etternavn. Hun kunne reist under hvilket som helst navn, det er aldri noen som har sjekket at hun faktisk heter det som står på billetten. Små barn har lett for å bli fortrolige med andre. Gi de en godteripose og en iPad, og du er dagens helt. Det bekymrer meg faktisk at hvem som helst kunne tatt henne med ut av landet. Dog kun innenfor Europa, men man kan komme langt bare der.

Bør man bekymre seg, eller er det jeg som overreagerer? Jeg har nok lett for å sette griller i hodet på meg selv, men det hadde vært interessant å høre om det er noen flere som har opplevd eller tenkt samme tanken som meg.

Nå er hun 3 år, 3 år med over 10 reiser til utlandet bak seg, og 3 år uten å ha vist pass. Ikke en gang!