Nå som det nærmer seg termin er det mye tankevirksomhet i topplokket. Jeg er over stadiet med å grue meg. Føler meg klar og synes egentlig han bare kan komme. Jeg holder meg mest hjemme. Pusler, baker glutenfrie rundstykker og strikker. Snart ferdig med et babyteppe som har tatt så lang tid at det er tragikomisk. Hadde noen fortalt 20-år gamle meg, at jeg i 30-årene skulle bli redebygger av rang og såpass desperate house wife av meg, hadde jeg neppe trodd vedkomne. Men her er jeg altså. Og jeg liker det. Jeg har reist, festet, pyntet meg og minglet nok opp igjennom, at det faktisk er befriende å gi helt slipp. Være usosial, gå glipp av eventer, festivaler og ikke lenger være den som blir ringt for å ta noen uplanlagte vinglass på en hverdag. (Ikke at jeg ikke er vin- og øltørst. Er det. Rastløs er jeg også til tider.) Gå i dagesvis uten sminke, ikke vaske håret på en uke (graviditetsbonus – håret blir ikke fett!), kle seg i tights, løse topper og fotformsandaler og likevel føle seg OK fin. Fin nok til å gå på butikken eller ta en sjelden kaffe med noen venninner. Overrasket over at det at jeg veier 15 kg mer enn vanlig, ikke bryr meg nevneverdig. Jeg fortviler mer av at anklene blir hovne av vann på varme dager når jeg har sittet for mye. Å gå opp i vekt er sjelden velkomment for noen. Jeg tror hormoner må spille inn ettersom jeg bryr meg så lite. Kanskje fører de til at gravide får «øl-briller» som igjen gjør at vi synes vi ser OK fine ut selv med rundere lår og bollekinn. Er det tilfellet så fortjener menneskekroppen nok en applaus.
Jeg sa til legen på mandag at jeg synes det er ganske snedig at man kan gro frem et helt menneske i sitt indre drivhus uten at det påvirker tilværelsen mer. Misforstå meg rett. Å gå gravid er en langsom prosess som helt klart påvirker kroppen både fysisk og mentalt. For mange er det ganske tøft. Jeg har kanskje vært heldig, for jeg hadde trodd det skulle påvirke hverdagen, kroppen, humøret, matlysten, søvnen og fordøyelsen i større grad enn det har gjort. Småting har også jeg tillatt meg å klage over, men har kunnet leve tilnærmet lik normalt. Det er ikke så verst synes jeg.
Nå telles det ned mot mål. Dag for dag, natt for natt. Gleder meg vilt. Er ganske spent og ikke minst forberedt på at det å komme hjem fra sykehuset med et lite menneske man har fult ansvar for kan bli overveldende. En stor omveltning iallfall. Livet 2.0. Men jeg sier bring it on. Jeg er klar og det skal bli deilig å få fokuset litt bort fra en selv. Sette et annet lite menneske først.
Og mens jeg venter så skal jeg prøve å få strikket ferdig babyteppet, og rekke å lese litt mer i boken «Føda utan rädsla» som jeg fikk anbefalt av en venninne som nylig fødte sitt andre barn uten smertestillende. Om jeg går for å klare det er jeg usikker på, men litt mentaltrening er fint å ha med i bagasjen uansett.
Apropos bagasje, på tide å pakke sykehusbagen.. Hei så lenge!
