Hei. Nå var det lenge siden gitt. Tenkte det var på høy tid med et hei. Så nå sitter jeg her på en benk ved vannet i stekende vårsol og kjenner på at vi går årets fineste tid i møte. 

Jeg har ikke så mye på hjertet egentlig. Eller kanskje har jeg det. Kalenderåret har passert hele tre merkedager siden sist jeg skrev. Valentine’s, morsdag og nå sist kvinnedagen. 

Førstnevnte er jeg ganske skeptisk til. Det er hyggelig med en blomsterkvast eller en hjemmelaget middag fra kjæresten, for all del, men pompøs feiring av denne dagen er ikke noe for meg. 

Morsdag var litt stas i år, i og med at det var min første som mamma. En blomst og en god frokost holder i lange baner her også. Selv ble jeg mest glad for kortet jeg fikk, hvor det stod at uten meg hadde gutta i husholdet vært lost. Slikt er hyggelig å høre.

En tidligere kollega skrev en fin og morsom kronikk om Valentine’s og morsdag. Hun rettet blant annet fokus mot de som er single og de som ikke lenger har en mamma. Disse merkedagene er ikke bare fryd og gammen. Og det er med dette i tankene jeg tenker man kanskje kan holde det litt nedpå. Unngå å la det flomme over med hyllester og rosenrøde historier i sosiale medier. Hver sin lyst. Jeg skal ikke nekte noen å dele sin glede, men jeg tenker at generell forståelse for andres situasjon og en god dose empati gjør seg også på slike dager. 

Så var det kvinnedagen. Og i år var den nok mer top of mind hos mange, ettersom verdens mektigste land nå styres av en mannsjåvinist. Feminist. Slagordet «We should all be feminists» har verset i sosiale medier den siste tiden. Begrepet feminist har fått ny, frisk luft under vingene, mye takket være Trump. 

Demonstrasjonene etter innsettelsen av Trump blir nevnt av foregangskvinner innen feministbevegelsen som bevis på at det finnes håp. Omfanget, og at de gikk fredelig for seg, gjør feminister verden rundt stolte, på lik linje med at samme faktum irriterte Twitter-maniske Trump noe helt grenseløst. 

Jeg gikk ikke i tog 8. mars. Men jeg var innom jobben for å ta farvel med en kollega som slutter. En smart, sterk, inspirerende og snill kollega, som også er kvinne. I magasinbransjen er det mange sterke, dyktige og inspirerende kvinner. Jeg har alltid følt meg heldig som har vært omringet av slike damer i jobbsammenheng. 

Så tilbake til ordet feminist. Hva ligger i begrepet tror jeg kan sies både å være åpenbart til en viss grad, men også individuelt for mange. Som ung jente i Norge i dag kan nok noen føle seg litt lost i å skulle definere seg selv som feminist. Det er på en måte så selvfølgelig i mange sammenhenger, at en del unge jenter kanskje ikke helt vet akkurat hva de legger i begrepet når de blir spurt om de er det. Særlig kan det være lett å bli litt perpleks hvis den som spør allerede har et mer tydelig standpunkt i saken enn den som blir spurt. 

De fleste norske jenter i dag vokser opp med mulighetene åpne, og blir gjerne fortalt fra de er helt små, at de kan bli akkurat det de vil. Slik var det ikke før i tiden, og slik er det dessverre ikke i alle land i dag heller. 

Her hjemme er det mye fokus på å oppnå lik lønn for likt arbeid, og å få flere kvinner inn i høytstående stillinger. At Arbeiderpartiet, som ønsker å være landets mest likestilte parti, scorer lavt på likestilling i distriktene er trist og vitner om at det fremdeles er langt til mål. Selv for de som har fokus på temaet. 

Internett og sosiale medier er et tveegget sverd når det gjelder feminisme. Flotte verktøy for å spre budskap, og skape og rette søkelys mot rollemodeller i form av dyktige, sterke foregangskvinner. Men de samme flatene bidrar også til økt kroppsfokus blant unge jenter og skjevt kvinnesyn blant unge gutter som tror at porno og Tumblr-estetikk er virkelighet. 

Russesang-trenden som herjer for tiden håper jeg blir ukul i like stor fart og like stor grad som den ble en greie i utgangspunktet. Og takk og lov for Ulrikke Falch som engasjerer seg og benytter kjendisstatusen sin til å spre et viktig budskap. Hurra for Jenny Skavlan som inspirerer unge jenter i så mangt, og som vil ordet «guttejente» til livs (et begrep jeg har brukt mange ganger selv). Hurra for kvinnelige ledere, kvinner som løfter andre kvinner opp og frem, og for menn som ikke føler seg truet av sterke og smarte damer. Hurra for unge innvandrerjenter som lærer seg norsk i rekordfart og setter seg høye karrieremål.

Hurra for Malala og Emma Watson. Hurra for Lena Dunham. Hurra for høyesterettsdommer i Washington, Ruth Bader Ginsburg og feminist, aktivist og journalist Gloria Steinem, som begge har kjempet for kvinners rettigheter gjennom lange, lysende karrierer. Passert 80 år er de femdeles yrkesaktive, og har begge sagt offentlig hva de mener om Trump. 

Det er håp. Vi må bare aldri slutte å engasjere oss. Vi må ta plass og ta ordet. 

Engasjement og empati. To gode nøkkelord. 

Og for min egen del, inntil jeg eventuelt får en datter, skal jeg jobbe for å oppdra en sønn som hyller og respekterer sterke kvinner.

Om du kom helt hit, så takker jeg for oppmerksomheten. Dette innlegget ble lengre enn forventet. Jeg hadde visst en del på hjertet, viste det seg.

God helg!