På jobb; med fine Norin, som er AD for Days Like This. 

Det har vel egentlig blitt ukultur å ta heis, i stedet for trapper, i mange bedrifter i dag. Jeg synder rett som det er. 

Jeg som egentlig har slutta å løpe til bussen, gjør det oftere og oftere for denne lille bolla her.

Whooa, skal si ukene etter at jeg begynte å jobbe igjen har løpt fra meg. Ganske stusselig å ha en blogg som ikke oppdateres. Det gnager litt, og jeg gidder ikke å prøve og unnskylde en gang. Det blir bare teit. 

Ny jobb, ny rolle, ny hverdag etter permisjonsbobla. Stor omveltning, men veldig gøy! Jobber nå (hvis noen lurer) med content og e-commerce hos Days Like This, under Varner-gruppen. Tusen nye ting å lære meg, føles det som. Veldig gøy å få ny jobb, ikke så gøy å være hun som må spørre om alt de første ukene. Det begynner å gå seg til så smått. Gleder meg til jeg er selverklært superbruker i alle programmene jeg holder på å lære meg. Blir vel ca da jeg begynner å puste med magen igjen.

Høsten hos Days Like This blir innholdsrik og kjempespennende. Derfor jobbes det nå på spreng. Noen har gått i velfortjent ferie. Jeg jobber en uke til før det blir min tur. 

Uansett. Plutselig ble jeg en sånn som er smertelig klar over hva klisjeen «tidsklemma» egentlig betyr. Jo; sove, si hei til kiddo, løpe til buss, jobbe, løpe til buss igjen, være sammen en innimellom ganske ettermiddagstrøtt, men likevel så deilig, liten klump, spise, prøve å se en serie, av og til jobbe litt mer i stedet, sovne på sofaen, legge seg… så på’n igjen neste morgen før klokka bikker seks. Og misforstå meg rett, for jeg klager ikke. Det går overraskende fint. Det er bare endel annet jeg også gjerne skulle ha gjort, som jeg ikke rekker.