Om at man ikke skal gjøre Yoga, med mindre man har har lyst.

Jeg skjønner godt at du er drittlei maset. «Det er så godt for kropp og sjel!» , «du blir så rolig og tålmodig», «nettop noe for deg!» «Namasté meg langt oppi ræ…» Så derfor har jeg ikke tenkt å snakke om hvorfor alle burde, men hvorfor jeg gjør det.

“Behind the scenes”

 

Jeg gjør yoga fordi  at når jeg beveger kroppen samtidig som jeg puster, så blir det lettere å ikke tenke på andre ting.

Når jeg ikke tenker på andre ting er det som om hjernen min får en pause.

Når hjernen får en pause, bare en liten en, så såes en liten, nydelig tvil om hva som egentlig er «virkelighet».

Er kaoset med de 1000 tankene min virkelighet, eller finnes det en annen virkelighet, uten kaos, som er like virkelig.

Kontrollert av tanker og følelser, blir jeg stadig. Det er ikke alltid så ok.

Derfor går jeg til pusten.

Den stoler jeg på.

Den er kort eller lang, dyp eller grunn, men den er alltid der. Jeg kan hjelpe den dypere ved å se på den, eller bare la den «holde på» som den vil. Om jeg løfter armene opp i det jeg puster inn, kan pusten trekkes ut og «fylle» hele bevegelsen,  Fin tuner jeg dette, vil jeg til slutt bli i tvil om det er pusten som løfter armene eller armene som setter i gang pusten.

Å lure på disse tingene gjør livet mitt litt enklere.

Som om hjernen roer seg ned og blir kulere i møte med slike tilsynelatende «simple» oppgaver.

Som om hjernen får et friminutt.

Det betyr ikke at jeg fjerner meg fra hverdagens kjør/ virkelighet, eller forsvinner i en sky av røkelse, men det hjelper meg å ha en helt nødvendig avstand til ting og situasjoner som vanligvis ville overmannet meg.

Jeg ser tydeligere hva som er viktig.

Jeg blir ikke fullt så deppa når jeg er «nede» og ikke fullt så happy av suksess.

Også blir jeg forbanna sterk i tillegg!

//Photo; Julie Christine Krøvel, Niki Twang.

Bidragsyter

Skriv en kommentar