Jenter er jenter verst!

Jeg heier på jentene «mine».

Dere veit hvem dere er;

Dere er de redde, trygge, fine, tjukke, tynne, sikre, kule, «vært ute en vinternatt», fulle, gale, fnisete, triste. Dere som jeg ser meg selv i, alle sidene på en gang.

Alle sidene.

De forandrer seg hver dag, minutt for minutt.

Det er noen som sier at alle jenter må heie på alle jenter.

Vi må bevise hvor sinnsykt reale vi er hele tiden, så det holder ikke bare å heie på de vi liker, vi må heie på alle. Hele (jævla) tiden. Bare fordi vi er støpt i samme form.

«Alle vet jo hvordan jenter kan være».

Gutta er mer direkte, konfronterende og rettferdige. Jentene sniker seg, smyger seg helt innpå og stikker deg i ryggen når du minst venter det. Intrigemakere.

«Jenter er jenter verst.»

Når ble vi det og hvorfor?

Når ble vi gitt evnen til å ønske hverandre dit pepper’n gror mer grundig og utspekulert enn noen andre.

«Det må jo være litt sport», sa en gutt til meg i 20 åra.

Vi satt i samme intervju, og jeg ble konfrontert med et rykte om baktaling mellom kvinnelige kolleger.

Vi var i samme bransje og han hadde akkurat gitt det enkleste svaret. Han hadde ryggen fri, og kunne fortsette sin sunne konkurranse med alle.

«Det må jo være litt sport i det»

Jeg dreiv aldri med sport.

Tanken på å være en del av et «lag» gjorde meg fysisk uvel.

Jeg turte ikke å tro at en gjeng med jenter kunne stå sammen og jobbe mot et mål sammen, i mine fantasier var alle ute etter å ta meg og det var langt fra plass til alle.

Så jeg oppfylte stereotypien glatt, bevisst og ubevisst.

Som om jeg hadde fått en form jeg skulle fylle med dritt, en jeg fikk utdelt ved fødselen.

En slags arvesynd, så umulig å bryte at det var lettere å oppfylle kravene om smålighet. Som åpenbart satt i blodet. Den hemmelige, kvinnelige komponenten.

 

FALLER SAKTE

Du veit at jeg går rundt og snakker dritt

om alt og alle

at jeg gjør byen mørk og sleip og kald

Du veit det gjør meg stødigere å se en annen falle

da stråler jeg som Askepott på ball

(«Tikamp», Bertine Zetlitz 2015)

foto: Marie Kristiansen, ill: Lili Zetlitz Pay