Hvordan skal man skrive om mat?

Hvordan skal man forholde seg til at mindre «inn» enn «ut», gir mindre volum, mindre kroppsmasse og at mindre kroppsmasse slår positivt ut på vellykka-skalaen og så kaller vi det «sunn livsstil».

Hvordan skal man skrive om sunn livsstil?

Med alle dens regler og forbudtheter og uendelige muligheter for nederlag.

Hvordan skal man skrive om jentene og guttene som beholder roen så lenge de har kontrollen og i det kontrollen mistes så mistes også roen og lykken og så kommer skammen, kan jeg skrive om dem?

 

 

Og de som nesten er modeller, eller er, men aldri vil bli verdensberømte og de som ble holdt opp som eksempler på «for tynne» og fysj og fy og catwalk og BMI og utestengelse, legger de på seg igjen?

Som fikk flere oppdrag og penger og tjolahopp helt til de plutselig hadde dratt sultekunsten for langt.

De som sover hele døgnet, de som ikke orker å studere fordi de ikke har krefter.

De som erstatter mat med dop.

Hvordan skriver man om EAT og alle de som lider av ekstrem overvekt og fordi de gjør det og bruker sukker som heroin og Nugatti rett fra boksen, så er det igjen «sunn livsstil» som er svaret for alle og mindre kjøtt og gluten og meieriprodukter (for vi er da ikke kalver) og soya, plastikk og syltynne isbjørner og likevel kommer det en ny generasjon som kjøper pels og vil dra til Dubai, det er det vel ikke innafor at jeg skriver om?

Og at noen skaper sin egen perfekte avstøpning og gir seg selv poeng etter hvor godt den blir fylt, og avvik blir straffet og dette var da noe som burde vært forbeholdt de skikkelig unge, og fitness..

Går det an å skrive om det?

Uten å fornærme for mange eller bli for personlig eller henge ut noen som ikke har fortjent å bli hengt ut eller krenke eller generelt drite på draget.

For dette er personlig.

Det vi putter i munnen, det vi har lyst på.

Lyst. Jeg har skikkelig lyst på…

Sier noe om hvem vi er, hvor grådige og hvilke drifter vi må tilfredsstille.

Hvor små vi er når vi er alene og hvor basic og hvor drevet vi er av innfall og følelser som må holdes i sjakk og hva sier det om meg som ser det på denne måten? Hvor lite viljestyrke, hvor lite medfølelse, hvor lite «slækk» gir jeg meg selv.

Tilfreds-stille. Hva skal til for å bli tilfreds? Kan jeg kanskje forsøke å skrive noe som kan nærme seg det?

Uten å si at jeg jo bare «ranta» om noen stiller meg til veggs.

For jeg er redd for de som kommer etter, ikke de på 20, de er føkka allerede for ikke å snakke om min egen generasjon (med etterkrigstidsforeldre som fremdeles forsyner seg som om verden skal gå under i morgen), men de som er enda yngre og som jeg skal kaste ut på dypt vann, svøm svøm du er perfekt enn så lenge..

Jeg lurer på om det finnes en måte å skrive om alt dette på.

Jeg lurer på hvordan man skal skrive om mat.