FY FAEN SÅ JÆVLIG STØGG DU ER.

Fy Faen så jævlig støgg du er!

Gutt på 20 bussen fra Marienlyst, alder: ca13.

Han sto tett inntil meg og nærmest hveste.

Stort sett var de flere i flokk, som støtta hverandre mens dritten rant og gjorde det lettere å ikke ta  på alvor, men han her var alene.

Det gjorde et visst inntrykk, husker jeg.

Som om det ble sannere da.

Vi slutta å gå på Frognerbadet, der de samme gutta satt med notatblokker og ga oss karakterer når vi gikk forbi. Det var en umulig oppgave, det var en bedriten oppgave å skulle gå der som på utstilling.

Så man retta seg opp og sa at «Frognerbadet er et møkkasted, dit gidder jeg ikke gå mer», og så ga man dem litt av friheten sin.

Disse barne-guttene som syntes de hadde rett til å kommentere.

«Så tjukke lår du har, så kjipe briller»

Det er hardt  i kommentarfeltet, men hardere face to face.

Gamlemåten.

Jeg gikk til frisøren «Tatt av vinden» på Frogner, og pekte på et bilde og sa «sånn»

Piggsveis og rottehale og «frissan» lurte på om de foresatte skulle kontaktes, men jeg sa «kjør på».

Hun gjorde det første klippet og sa med nervøs munterhet «ingen vei tilbake»!

Jeg var så lett at jeg måtte holde meg fast i stolen.

Senere på dagen tok jeg Frognerbadet tilbake og møtte noen venninner som sa jeg liknet på en gutt og at det var synd og hvordan i allverden og hvorfor ville jeg meg selv så vondt.

Jeg var fri.

 

For jeg visste jo at jeg var spesiell.

Den kunnskapen satt så dypt at selvom alt beit på, så beit ingenting på.

Og nå var jeg den samme på utsiden som på innsiden og jeg kunne slippe taket i det jeg aldri ville bli og så kom Annie Lennox seilende inn på et sølvfat.

Som en helt spesiell gavepakning bare til meg, en androgyn engel jeg kunne identifisere meg med hundre prosent. Et symbol ikke bare på annerledesheten, men på at annerledesfolka faktisk vinner til slutt!

Og så begynte skrivingen og låtene og alt forandret seg.

Bortsett fra det korte håret.

illustrasjon: Lili Zetlitz Pay