FLINK PIKE

«Kan du ikke skrive noe om å være Flink Pike»? var det en som foreslo. Hun sa hun syntes det var tøft å skulle gjøre alle til lags, men ingen ble noensinne fornøyde.

Da jeg var 19 og akkurat hadde gått ut av Foss Videregående skoles musikklinje, var det noe som het «Smuget-flink». For de som ikke vet, var Smuget en Oslo-klubb med live musikk og jam’er, der såkalte amatører kunne få prøve seg. Det var der Prince dro for å henge etter Spektrum-konserten i ’93.

Køen på Smuget var så lang som en gammal pyton, og eneste måten du kom inn på om du ikke var 18, var om fattern din het Dan Børge og allerede var inne, og i tillegg lovet dørvakta at du ikke skulle drikke noe annet enn Cola light hele kvelden.

På tross av dette, «Smuget-flink», var man IKKE hypp på å være. For det betød rett og slett at du var FOR flink, ikke «god», men «flink». Og det er et hav av forskjell mellom de to tingene. God har noe med sjela di å gjøre, mens «flink» er noe du klorer deg til. Var du «Smuget-flink» hadde du øvd så mye at øvinga hadde satt seg som en jævla tvangstrøye rundt fingrene eller stemmebåndene dine, og kvalt all kime til impulsivitet og ekthet. Du var rett og slett så redd for å suge, at du ikke kunne overlate noe som helst til tilfeldighetene.

Jeg husker jeg skalv litt i møte med disse «flinkisene», tenkte at de måtte være noen rasshøl som så ned på alle oss andre med mindre talent. Vi som faen ikke kunne synge rent live engang, vi som skuffa alle og aller mest oss selv hver gang vi åpna kjeften og måtte skjule mangel på virtuositet bak et sært image og selvskrevne låter. Ikke fordi vi ikke «ville» synge Radka Toneff, men fordi vi ikke hadde fått det til om vi hadde hatt en pistol mot tinningen.

«Flink pike» er «Smuget-flink» på steroider.

Ivrigivrigivrigivrig.

Og så jævlig kjønnsbestemt at uansett hvor desp du speider etter de grønne exit-skiltene, så ser du ingen. Som en av de gamle, tjukke badehettene, men denne dekker hele kroppen. For du er en av «klorerne» (til neglene blør), du er ikke kvinne eller dame, ikke jente engang, men «pike».

Smak på det… What the fuck?

«Flink Pike» er som en av Kim Kardashians trange, gjennomsiktige, paljett-bestrødde kjoler. Så trang at den må sys på av et team med Oompa Loompas og med akkurat så få paljetter at alle bevegelser du gjør må planlegges så ikke boobsa flashes eller rumpa detter ut, helst av et nytt team med Oompas som kan sette opp koordinatsystemer, måle lys og fortelle deg hvilken side du tar deg best ut fra.

Å være «Flink Pike» er som å sitte i et gyllent bur, som noen har lurt deg til å tro at du elsker, der stengene i buret er komplimenter loddet sammen til ugjennomtrengelighet. Komplimenter for hvor perfekt du er, hvor godt du tar deg ut og hvor fett det er for dem å holde seg fast i slepet ditt.

Når noen kaller meg «Flink Pike», ser jeg av en eller annen grunn for meg alle gutta i Turboneger, pluss noen av de som jobba i Natt & Dag i gamledager.

Jeg kan ikke noe for det. Det er som å få en drithard ørefik.

ill: Lili Z