Forandring fryder faen ikke alltid!

Jeg har lyst til å prøve å skrive noe vettugt om forandring. For den fryder faen ikke alltid!

Jeg søker og søker etter noe som kan være mitt, som jeg kan være bra på (om ikke best), et sted jeg kan skinne om kapp med sola, et sted jeg kan føle meg trygg. Jeg leter etter noe som kan gjøre meg trygg og glad og lykkelig og sikker. Og når jeg tror jeg har funnet det, så klamrer jeg meg fast til knokene hvitner. For Gudskjelov dette er jo MEG, jeg har funnet MITT sted, det som gjør at jeg kan sove godt om natta.

Og så kommer forandringen.

Av og til kommer den med et smell eller en ulykke, men oftere kommer den på fløyels-såler gjennom mykt gress og du kan bare fornemme at noe har endret seg. Noe i lufta. Hvis du er «intuitiv» som det heter, så kjenner du at noe er på gang som du først velger å overse, lenge…

For den kan være skummel, forandringen.

Den sier at: «Du vet det du har holdt på med så lenge, det som du tror har gjort at du har blitt den du er, det er i ferd med å endres, det er på vei over i noe annet»

Noe som gjør at du må revurdere og justere og velge om du skal morfe eller stritte noe jævlig i mot. Det er noe som heter «defining moment», dette er helt klart ett av dem.

Jeg er ikke så fan av sånn «universet»-preik, men let’s face it, av og til er det veldig tydelig hvilken vei «universet» vil du skal gå. Klamring har alltid gjort meg ulykkelig. Klamrer jeg meg for hardt til noe som helst, føler jeg meg som et offer for de velkjente omstendighetene, og så blir jeg sittende og vente. Som oftest på at noen «andre» skal få ut den enda mer velkjente finger’n og så går tiden. Og er det noe jeg ikke gidder å sløse bort mer, så er det tid.

Jeg snakket med Marion Ravn, som jeg elsker, om dette. «Jeg vil være som poteten!», skrålte hun, og krafta bak var så latterlig livsbejaende at «potet» der og da, like godt kunne vært «dronning». Marion er kul (på ekte, som unga sier).

Så jeg velger å flyte. Og så velger jeg å ha det gøy mens jeg flyter. Istedenfor å smelle trynet mitt i solid granitt fordi jeg prøver på én ting for hardt, så velger jeg å gjøre meg om til sånn flytende Terminator 2-metall, og dele meg hver gang motstand oppstår, flyte rundt hinderne og endre kurs når jeg trenger .

Og når jeg slipper taket i det ene jeg trodde jeg var, og tillater meg selv å gå alle veier, så finner jeg kreativitet og liv og Rocky Horror show.  Jeg sier “Ja” og “Hvorfor ikke?” (og “Kødder du; Nationaltheatret?!”)

Og gleden over å være i stadig endring fyller meg til kanten. Jeg skriver, synger, kler meg ut, er på tv, underviser yoga og raller rundt på instagram.

Livet ass…