Jeg har hatt katter hele livet. Jeg er vel det man kaller et klassisk kattemenneske (hadde en flørt med en italiensk Greyhound en gang på midten av 2000-tallet, men det føltes feil).

Det var Chico (da mamma spilte i «Løperjenten» og vi bodde i Bergen), det var Tikka (som fikk fem kattunger på sommerferie og fattern måtte drukne tre av dem midtfjords) og de utallige «stray catsene» jeg forbarmet meg over når sjansen bød seg.

Og så var det Burian, som vi fikk da jeg var 16. Burian var vel det nærmeste jeg har kommet en bror. Han var også mine foreldres siste forsøk på å holde meg i heimen litt til (jeg flyttet da jeg var 17). Burian var Siameser, som as far as katteraser is concerned, vel må sies å være the equivalent of måke.

Han var den eneste i kullet som ikke var solgt, og vi kunne få ham billig. Allerede der burde det vel ha ringt en bjelle. Burian sa ikke «mjau», som andre katter, han lagde vel mer en slags guttural lyd, en slags dyp, langtrukken «Mjjjjjjhaaaaaooooooouuuuuuuu….», som et ur-brøl, hver gang han ville noe. Hver gang han møtte en lukket dør, tom matskål, et uinteressert menneske eller ti timer over Haukeli i bil. «Mjjjjjhaaaaaaaaaooooooooouuuuuuuuu» hele veien til Stavanger. Jeg gikk til dyrlegen, som sa han kunne få noe «beroligende», som kunne ha ulik virkning på den individuelle katt. Noen slukna øyeblikkelig, noen ble psykotiske. Jepp…

I stedet for å sitte på fanget i bilen, hang han opp ned fra taket og brølte høyere enn en ape. Etter det ble setningen «levere ham tilbake» lansert. Hver gang jeg kom hjem fra skolen, lurte jeg på om han fremdeles var der, eller om min far endelig hadde gjort alvor av trusselen om å «levere ham tilbake». Det var jo i realiteten ikke et alternativ. Ingen ville ha en sånn katt tilbake.

Burian var en sånn type man feirer når man er kvitt. Som når du kvitter deg med en energi- stjelende, dårlig venn eller storebroren din endelig flytter hjemmefra – og du får rommet hans.

Burian var en katt man «holdt ut», trodde vi.

Men så ble vi glad i ham. For det er noe med dyr. Som hvis man prøver å forklare det for mye, gjør deg til en sånn visdomsord-softie, og i dette tilfellet en «kattedame», og det vil man jo helst ikke ha på seg.

Men det er noe med dyr. Noe som vekker et eller annet innerst i en avkrok av hjertet , barnlig ubekymrethet og fnisende solskinn. En tanke om at alt kommer til å løse seg på en aldeles strålende måte, bare du tar deg tid til å klappe den myke pelsen et par sekunder til. Og så maler katter, de har en lyd som ikke er mulig å misforstå. Man kan bruke et helt liv på å dechiffrere et annet menneske, men når en katt maler, så vet du – udiskutabelt – at den har det bra.

15 år senere måtte jeg til dyrlegen igjen, for da var det slutt. Da var det sykdom og tristesse og blikket han ga meg, lyden han laget da han utvilsomt forsto hva som var i ferd med å skje, skal for alltid ligge lagret i kartoteket mitt over lyder som kan fremkalle bunnløs sorg og ti kniver i hjertet. For dyr er små, korte sprengladninger av et eller annet uforbeholdent som krysser dine litt lengre, seigere og kompliserte linjer og stykker dem opp, gir deg lise, tid og uutholdelig letthet.

So here I go again! Med sikkerhet om at jeg igjen skal gå i tusen knas.