Skrekkens bolledeig

Det er litt Else Kåss sin skyld, ingen kan gjøre det finere enn henne. Dette er ikke mitt, man må være klok og vis, eller en blanding av klok og vis eller gammel og rammet gang på gang. Man må ha vært i hundre begravelser, og helst ha båret et par-tre kister opp eller ned (jeg vet ikke engang hvilken retning man bærer), man må ha «vært der», «stilt opp» og “ofret”. Det har ikke jeg.

De skal kunne hviske, når du går svartkledd forbi at “hun”, “hun ga aldri opp”, hun våket og slåss, og gråt aldri når noen så, og nå skal børa bæres til evig tid, savne, huske og si smarte ting om at alt er forgjengelig. Av «mine» så er det de gamle det var meningen skulle dø, men like vondt lell, så de som langt fra var klare, på feil sted til feil tid. Så de uten utvei. Det er noe med blikket ditt som forandres.

Det mykner, ikke fredelig mykt, mykhet ispedd skrekk, som en matoppskrift.

To dl. hvetemel
tre ss smør
én dl. mykhet
fem dl. skrekk.
melk
gjær
sukker etter skjønn (så mye du trenger for å svelge skrekken)

Du blandes, heves, settes i ovnen og taes ut.

Så er du et annet menneske, skrekkens bolledeig.

«Hoppetau hoppetau henger i trærne

for barna vil ha dem der så veldig gjerne

og du kan’ke si at de minner om noe

for det er i hodet ditt

det er i hjertet mitt

hoppetau hoppetau henger i trærne

for jentene hang dem der, jenter er gær’ne

og du kan’ke si at de minner om død

du hørte jo selv hvor sørgmodig det lød

ja sånn har det blitt og sånn vil det være

Hoppetau hoppetau henger på gjerdet

ref.

Bind meg fast med sikkert rep

og fortell meg alt du vet

pakke alle ting i sort

resten skyller regnet bort»

Vi værer skrekken til den som akkurat har kommet ut av ovnen, som menneske-dyra vi er.

Noe vi ikke kan sette fingeren på, som er der like fullt.

Store, mørke pupiller og blikk uten bunn.

Gråten ligger på lur hvert øyeblikk og ordene dine må veies på gullvekt og hale båten i land hele tiden, dra dra dra inn på den lyse stranda, for dette er jo egentlig så tungt at ingen kan bære en cm av det.

«du la alt på stranden som du hadde kjær

det ække’ så mye å lure på her

brettet nøyaktig haugen av klær

det ække’ så mye å lure på her.

Hoppetau hoppetau henger i trærne

for jentene hang dem for høyt til å fjerne

ja sånn har det blitt

og sånn vil det være

hoppetau hoppetau henger på gjerdet»

 

Gruer meg til det er min tur å igjen stå til knes i bolledeig.

 

«Bind meg fast med sikkert rep

og fortell meg alt du vet

pakke alle ting i sort

resten skyller regnet bort

Gi meg armbånd smidd i jern

vær meg nær, men hold deg fjern

pakke mørket i en sekk

resten skyller regnet vekk.»

 

Tekst: “Hoppetau” fra albumet “Tikamp” (2015) Bertine Zetlitz