Jeg starter hver morgen med noen ritualer. Først reflekterer jeg litt for å rydde natten bort også kjenner jeg etter og avslører hvilken stemning kroppen har, hvilken rytme den har i dag også avslutter jeg med å si til meg selv, «I dag skal jeg gi gleden næring!» Sånn bare for å etablere en intensjon for de neste timene og minne meg selv om hva som faktisk er viktigst av alt, nemlig å sørge for at jeg smiler til verden og ler litt av meg selv når jeg snubler og våger meg utenfor komfortsonen.

Å gi gleden næring er å gi meg selv litt raushet, litt medvind når verden møter meg med motstand. For den gjør det, verden altså, den har for vane å legge hindringer ut for oss slik at det ikke skal bli kjedelig å leve. Intellektet er nemlig en datamaskin som er utviklet for å løse problemer, så den jakter på det, nøtter den kan knekke hele tiden. Hjertet derimot ønsker seg bare kjærlighet slik at de vitale organene fungerer optimalt og at hormonene pøser på med det som trengs for å holde maskineriet i gang.

Kroppen har også sin egen agenda, den skal bære oss gjennom opplevelsene og den har sitt helt egne språk der den kommuniserer ved å rette oppmerksomheten mot det som er i ubalanse. Noen ganger som i små kommentarer, andre ganger som i en kraftfull dialog med rop og skrik og det kaller vi sykdom.

Så er det opp til hver og en av oss å lese disse signalene og opprettholde en indre dialog med alle disse faktorene som til sammen utgjør det redskapet vi har for å gjennomføre reisen her på jorden. Kroppen, følelsene og intellektet er tre sentrale elementer som skal samhandle, men noen ganger har vi ikke tid til å høre etter og da blir det rusk i maskineriet og det er ikke alltid slik vi har lett for å tro, at problemet sitter der det gjør vond for sannsynligvis er det i samhandlingen med hverandre, de ulike faktorene har rotet det til.

Nå har jeg hatt mine doser med store utfordringer i livet, jeg har både følt på sorg og smerte og ikke minst har jeg vært fryktelig mye redd, men etter å ha trent mye på dette har jeg endelig kommet frem til at jeg skal rette oppmerksomheten mot det motsatte og være så tilstede at jeg kan bevege meg i tillit, nyte og ikke minst fortjener jeg å nære gleden – hver eneste dag.

Det er mulig, bare vi vil og anerkjenner at en god latter og helst den hvor vi ler av oss selv, er absolutt en «melusin» vi kan innta til stadighet for den er helt uten bivirkninger.

Noen (en psykolog faktisk) sa til meg en gang at min latter bevitnet mangel på livserfaring, at den bekreftet at jeg manglet innsikt i livets mørke side. Men så er det egentlig helt motsatt for den virkelige latteren er jo den som strømmer ut som en lettelse over nettopp ha forståelse for differansen.