Om dette var den siste dagen…

Vi har alle sammen kommet hit med en tur/retur billett, men datoen for hjemreisen er sladdet bort så vi vet ikke hvor lang tid vi har til disposisjon. Men om vi hadde visst, ville vi levd annerledes da?

Jeg stiller meg stadig dette spørsmålet;
«Om dette var den siste dagen, hva ville jeg fylt den med da?»

Bekymringer står ikke på den ønskelisten, ikke mål for fremtiden heller eller noe jeg mangler. Akkurat i det øyeblikket når jeg innser at avreisen nærmer seg, oppdager jeg et stort overskudd av følelser jeg vil føle, mennesker jeg vil berøre, mat jeg vil smake, musikk jeg vil høre, blomster jeg vil lukte, landskap jeg vil se, danser jeg vil danse og så uendelig mye latter jeg ikke har fått brukt opp.

For de fleste av oss er det ikke naturlig å stille dette spørsmålet, vi har det for travelt med å navigere oss gjennom hverdagen, samtidig som vi legger planer for i morgen og sette oss klare mål. Så travelt har vi det med å entre fremtiden at vi bare har begrenset kapasitet til å være tilstede i nettopp denne dagen.

Vi omgir oss med så mye støy fra omgivelsene at vi mister kontakten med våre egentlige behov og som en erstatning for det som er ekte, lar vi oss lure til å tro at det er andre som er de viktigste retningsviserne for hvordan vi skal mestre livet vårt på beste måte. Vi skal bli stadig bedre utgaver av oss selv selvfølgelig og det er ikke bare på et område, nei kampene utspiller seg på flere arenaer samtidig. Vi skal absolutt bli sunnere, vakrere, snillere, flinkere, mer interessante, mer veltrent, mer elsket, rikere og vellykket. Og alt skal dokumenteres, suksessen skal vitnes og likes av alle andre, det er da vi oppnår verdi.

Så stort er fokuset mot det ytre, at det indre landskapet tørker ut i mangel på næring og etter hvert blir det så tørt der inne at maskineriet går i dvale. Det er da vi utvikler de såkalte livstil-sykdommene jeg så absolutt er en av dem som kan skilte med på CVèn.

Jeg løp fryktelig fort, hadde mobiltelefon allerede i 1986 og magesår i en alder av 26, ikke at det stanset meg nevneverdig for lykke-kjøret overdøvet selv den mest intense smerte. Ingenting kunne stanse meg for selv om jeg møtte uendelig mye motstand, ville jeg ikke gi meg, men brukte bare stadig mer av den opparbeidede styrken for å hanskes med livets nokså tøffe utfordringer, inntil det en dag var bråstopp!

Det tok lang tid før jeg klarte å reise meg fra sengen og enda lenger før jeg kunne gå i butikken uten å få sammenbrudd innen jeg kom til kassen. Jeg som hadde vært en handlekraftig og resultatorientet kvinne med et stort sosialt nettverk, vellykket karriere og et velmøblert hjem, var degradert til en nokså hjelpeløs utgave av meg selv, ute av stand til å mestre hverdagen og enda mindre, ta ansvar for andre.

Diagnosen var en kronisk lidelse og selv om jeg ikke likte betegnelsen, har jeg i ettertid forstått at heldigvis er den det, kronisk altså, men uten lidelse. For disse årene lærte meg å leve i stedet for å overleve og alt jeg før strebet etter, har mistet betydning. Jeg navigerer etter noe annet nå, noe som kommer innenfra og jeg kaller det nytelse. Det er ikke en drøm jeg har, men noe jeg søker å oppleve akkurat har og akkurat nå, for jeg har ingen tid å miste, det er ingenting å vente på.

Så er det fortsatt noen humper i veien, noen fjell som skal bestiges, følelser som skal mestres og knuter på tråden som skal løses opp, det er nettopp disse hindringene som gjør veien så spennende når vi ikke møter livet med frykten for å mislykkes men tror på at vi fortjener å kjenne gleden over å lykkes.
Jeg har avsluttet fokuset på å overleve og bruker alle mine ressurser på å leve og være akkurat så annerledes at jeg ikke passer, men heller lager litt bråk inne i de definerte boksene og tegne kruseduller på alle skjemaene som dukker opp i hverdagen. Jeg liker nemlig ikke bokser, ikke skjemaer heller, det blir for smått og jeg misliker alt som nærer troen på at jeg ikke er god nok, for jeg er det, jeg har faktisk kåret meg selv til verdensmester i å være meg og ingen kan ta fra meg den posisjonen – ingen!

Så når min dag for å ta avskjed kommer, vil jeg smile til de vakre menneskene som er der for å ønske meg et far-vel og på gjensyn også vil jeg reise over til den andre siden med en boblende latter fordi jeg har hatt det så utrolig morsomt på nettopp denne reisen. Og kanskje bestiller jeg en ny billett med en gang for det er jo så uendelig mye mer å oppleve her, på denne vakre planeten hvor vi er så heldige å få tilbringe litt tilmålt tid.

Gro-Helen Tørum