Et godt råd

Kjæresten min har alltid fungert som et filter for meg: «Ikke les den kritikken, han er dritsur», «Han duden der er helt ute, drit i å lese den anmeldelsen akkurat nå».

Jeg dropper å lese, og dermed har det ikke skjedd på samme måten. Det som hadde slått ned i meg som lynet om jeg hadde sett det svart på hvitt, blir mer som en sløv smørkniv langt bak i bevisstheten og er mye lettere å overse. Dermed fortsetter flyten, og jeg kan jobbe uforstyrra videre.

Jeg har et knøttlite knippe mennesker jeg ber om råd og feedback fra. Min far, som er uforbeholdent glad i meg, men som alltid har vært brutalt ærlig og usedvanlig skjerpa. Én eller to (nei én) venninne som både er street smart og akademiker-smart, Jonas; som er mer som en bror å regne – og så kjæresten min da. Men selv dem spør jeg kun om råd når jeg vet at tiden er moden, når jeg allerede står relativt stødig.

Mange spør hvordan jeg har holdt ut så lenge i en knallhard bransje, og jeg har noen triks: Den mest sårbare fasen , den tidlige fasen der du kun tåler jubel og klang, konfetti og hyllest, også kalt “ja-fasen”, er den spede starten på skikkelig gode (og noen ganger dårlige) idéer. Å få «nei» i “ja-fasen” er det unødvendig å utsette seg for. Det finnes regler for «ja- fasen», og du bør kunne kjenne på stemningen når de gjelder. Dem som ikke kjenner til «ja-fase» reglene, bør du ikke utsette deg for i «ja-fasen».

Det finnes en hel haug av mennesker som står og tripper og venter på å bli spurt om hva akkurat de synes. De ligger på lur som hyener på vannbøffelflokken og venter på invitasjon inn i usikkerheten din.  For de må oftest inviteres. Gjør du det, må du ta ansvaret selv. Du spurte og da må du tåle å få «sannheten». Og alt ettersom hva som står på deres agenda, hva deres sannhet i livet er akkurat da, eller hva de unner (evt ikke unner) deg av suksess eller lykke, så vil du få ulike svar i forhold til hvor bra eller dårlig de synes «produktet» ditt er.

Det være seg en ny låt, et nettmagasin, et yogastudio eller et foredrag. Ansvaret ligger helt og holdent på deg som spør.

Hvem du inviterer inn i usikkerheten din er 100% opp til deg. Det er din oppgave å vennlig, men bestemt holde folk unna, om det egentlig er det du ønsker. Dette var lettere før det fantes apper fulle til randen av uønskede kommentarer som kunne stoppe flowen din. Før du fikk push-varsler hver gang navnet ditt kom opp i en eller annen sammenheng.

Man fanger jo uansett opp den «generelle» stemningen, det er de avsporende detaljene man ikke trenger, «rusket». Man trenger ikke få vite at neglelakken er feil, eller at man ser dum ut fordi man snakker med hendene, at en og annen tone er sur eller at man er kjip på håret. For det er stort sett disse tingene som plukkes på at the end of the day. De bittesmå, uvesentlige tingene, som og/å feil eller komma og utropstegn, bittesmå ting som hefter deg akkurat nok til at du stopper opp.

Da jeg innså at det var jeg som bestemte over informasjonsflyten, ikke bare den jeg sto for selv, men også den jeg tok inn, falt mye på plass. Jeg kunne stoppe folks velmenende råd på en vennlig og avvæpnende måte, ingen ble sure, bare litt overrasket. Og frihetsfølelsen som kommer i det du svarer «nei takk, jeg er ikke mottakelig for råd akkurat nå», er skikkelig kul.

Og så kan du bare «drønne videre», for din egen opplevelse av det du driver med er egentlig det eneste som teller.