#ALLFILTERSNEEDED
Jeg elsker telefonen min. Den er så lun og grei, og ligger så godt i hånden. Jeg har den dyreste modellen, for det gjør meg trygg å vite at livet mitt er omhyllet av kvalitet og ny teknologi. Er det ikke det man sier?: «Hele livet mitt er i den telefonen, mister jeg den, mister jeg ALT». Og glemmer man den snur man gladelig, på tross av at man må halvveis hjem fra hytta med hylende hunder og avkom, no questions asked.
Jeg synker ned i soffa’n og blir et lite barn igjen, glemmer at jeg har egne, at jeg er voksen. Og så ser jeg på alle «de andre». Jeg elsker å se hva alle «de andre» gjør! Jeg ergrer meg, koser meg, ler og grinebiter. Sender meldinger til mine «artsfrender»: «Jeez se på dette!», «hva er det de driver med?», og så kokkelimonker vi og avslutter med å kalle oss selv «grusomme mennesker» – som om det hvisker ut ansvaret…
Every filter needed.
Om natten ligger den ved siden av meg på nattbordet og lader. Med sitt nyeste deksel i rød plastikk «marmor», tenker jeg at den hviler ekstra godt, og så skrur den seg på 06.25, for da skal jeg meditere. Bare 20 min, før resten av huset våkner. Jeg griper etter den umiddelbart etterpå. Hva har skjedd de 20 minuttene jeg ikke fulgte med? Da jeg meldte meg ut… Hva har skjedd på Insta? Hvem har fulgt meg? Bør jeg følge noen nye? Jeg må slutte med dette meditasjons-tullet, for jeg går glipp av altfor mye…
I går kveld nådde jeg nye høyder av telefon-virtuositet. Jeg skrev sms til en i London, mens jeg underviste yoga uten at en kjeft la merke til det! Hemmeligheten er å vente til folka står i downward dog og peser, og så smetter du frem telefonen. Du håper face recognition-funksjonen er på din side, og så taster du lynraskt, mens du teller «treee-fiiiiire-feeeem», piece of cake..
Og så ser jeg fire serier (minst) på en gang. Og Pærra da, men det gjelder liksom ikke. Pærra kan man kalle et sosiologisk eksperiment man MÅ se for å ikke miste kontakten med ungdommen om man er over førr. Men det er bare nok en unnskyldning for å fylle seg med grøt, type ferdigtygget.
Jeg kan kjenne et lite stikk de gangene jeg bevisst velger en av hustruene fra Beverly Hills, fremfor de levende menneskene jeg bor sammen med. De gangene jeg lukker igjen, ikke nødvendigvis snur ryggen til, men setter meg litt sånn sidelengs og viser min utilgjengelighet. Gjerne de dagene da kommunikasjonen og følelsene hadde trengt et ekstra dytt i form av et «hei» eller et smil. Jeg velger telefonen fordi den gir meg det jeg ber om, hele tiden. Den henger med i hver sving, krever ingenting, ingen irriterende spørsmål.
Den forsterker min antisosiale dragning, og hvisker innsmigrende på Gollum-vis: «Du bør dra et sted vi kan være alene, du har jo alltid likt deg best alene». Og det stemmer jo, tenker jeg. Og husker på pappas gamle plakat med «människor er bäst på bio». Og så tenker jeg at det ligger i DNAet mitt, og at jeg hater når folk ikke tekster, men ringer.
Skjønner de ikke at det er å kreve for mye? Skjønner de ikke at å måtte stokke seg gjennom de forventede høflighetsfrasene «hvordan går det?» og «joda, her går det unna som vanlig», kan være dråpen som får begeret til å flyte dit pepper’n gror?
Å legge fra meg telefonen er ikke et alternativ. Den er my favourite drug of choice. Som en selvpåført lokalbedøvelse av hjernen, hver dag.
