BUNADSDISCO

Til komfen fikk jeg to valg; bunad eller videokamera.

At jeg valgte kameraet kom ikke som noe sjokk på noen, men at bunad var ikke-eksisterende på min 15 år gamle Oslo vest-radar, var i grunnen litt overraskende.

Som barn hadde jeg tross alt ikledd meg en Rogalandsbunad sydd av tanter og bestemødre «an mass», med kyse og søljer og en grunnleggende kunnskap om at «denne kan jeg gå med, jeg er jo halvt stavangersk». Det var god gammaldags stas.

Fast forward 8 år, og barnebunadens dager var udiskutabelt over. Så kom konfirmasjonen i rådhuset, regi humanetisk forbund, og det aller siste jeg ville ha på meg på denne jord var nettopp dette plagget. Bunaden symboliserte ALT jeg ville vekk fra; blond, ferm Oslo 3 med gylne lokker til skuldrene, svinsende rundt i et dårlig skjult statussymbol, snakkende om min 7. søskenbarns tremenning som var fra Setesdal (derav bunaden).

Kjole… Bare der stokket det seg helt for meg. Jeg er ikke en «kjole-type». Jeg hadde bygget hele min skjøre, 15 år gamle identitet på dette; at jeg ikke var en «kjole-type». Håret var kort, og på denne tiden rosarødt. En tung, svart, lang «stakk» var som å bli kastet på glattcelle, ingen vei ut. Hvorfor skulle jeg, som hadde jobbet så hinsides hardt for å komme meg vekk fra konformitet, kapitulere og stille meg på rekke med de andre «neka», og dermed bli tvunget til å gi opp alt jeg hadde slåss så hardt for, for hva? 

Nasjonalfølelse?

Kameraet var stort og tungt med kassetter, og vennene mine og jeg lagde film på film om «The Acne family». Bunad? Fuck that sh*t..

Så da jeg fikk en henvendelse for en uke siden fra DNB om jeg ville stille opp i en reklame for bunadsforsikring, fikk jeg rett og slett angst. The Kardashians, som sier de får anxiety attacks hver gang de blir ørlite nervøse, ville nok kalt dette et totalt sammenbrudd (med svette), men jeg velger å kalle det angst, eller sterk uro.

Nok uro til at jeg kastet meg på telefonen og ringte(!) venninne og stylist Line og skrek: «Dette er ikke meg!». Så til venninne og makeup-ekspert AG: «Dette er LANGT utenfor komfortsonen min!». For å bli møtt av klukkende nasjonalromantisk latter og smil så milde som en maidag, -«Joda, kom igjen!» og -«Hva er det du er så redd for?»

Touché…

Jeg er redd for å bli som alle de andre, redd for å miste identiteten min. Og jeg er 15 år atter en gang der bunaden symboliserer noe mye farligere ,og er langt mer enn en stakk, et forkle og en bluse.

«Hopp i det, din dust», sa jeg til meg selv med omsorgsfull tone.

Bunaden kom på, og om den ikke umiddelbart ble min beste venn, så jeg til min lettelse at jeg fremdeles var meg selv. Håret ble ikke langt og blondt, ingen eplekinn og cup-size’n målte fremdeles Xxs. Pål (fotografen) spilte høy hip-hop (brølende og beroligende hard) mens vi «skøyt», og bunaden ble kul, fordi jeg er en kul type. 

Da vi var ferdige la jeg ut en liten seiersdans på Instagram, et lettelsens sukk om du vil, der jeg danser en slags discodans uten musikk, for meg selv og dette til nå for meg fullstendig utilgjengelige uttrykket.

Den er snart sett 50 000 ganger, så mulig noen kjenner seg litt igjen..

(@bertinez)