1, 2, TRE

Jeg er vokst opp i en bygård på Frogner, så hage var ikke noe vi brukte særlig tid på å sørge over at vi ikke hadde. Det var én jente i klassen med hage, i Nobelsgate, og hun syntes vi nesten litt synd på. Frognerparken var vår hage. Parkvesenets tulipaner, gress og frodige busker der blotterne kunne gjemme seg (eller hoppe ut av) og trær. Store, ruvende og jeg orker ikke kalle dem majestetiske, men ja.. det.

Vi klatra i dem. Noen av oss høyere enn andre ( ref. hun med hagen), vi lekte rundt dem og satt på dem og snakket sammen på små nesten-ungdommers vis. Jeg husker mørk, saftig bark med jordaktig lukt som nesten var flaut å like, for vi var jo asfalt-kidsa vi, ikke oppdratt til å få los på natur, vi skulle skate, kaste tennisball mot vegg og snubla vi var det stort sett i fortauskanter.

Jeg har hage nå. Når jeg sier det, kan jeg fremdeles kjenne litt på skammen, som om jeg viser finger’n til hele barndommen. Det er en «naturhage», som jeg mistenker er en betegnelse på hager der ingen noensinne har hatt en plan, og så er de litt late i tillegg. Et hav av ulike blomster og busker som springer ut og visner etter eget forgodtbefinnende, alltid en god halvmeter foran meg, asfalt rotta som liksom skal fasilitere for saftigst knopp og epler som ikke råtner på treet.

Det er som om hagen forbereder seg på å ta innersvingen på meg hvert år, koser seg med å speede opp alle prosesser noe jævlig, mens jeg løper etter med sløv saks og hullete hansker og så lite peil på vekst og gjødning at jeg kan høre den knise der jeg ligger på alle fire.

– Se på henne a?!

– Fyffan’ så dere det veike forsøket på løvetannluk?!

– Dingdingding! Og DERR var det for seint å sende epler til eplesafting i år også!

– Grattulerer med da’n da, dustekjerring!

Da vi først flytta til det huset som kom med hagen, var den så overgrodd og hadde så mange små frukttrær at noen måtte ofres. Men to ble stående; Blodbøken og Kirsebærtreet. De trærne har en gangster-utstråling som sier: – Fakker du med oss, skal vi gjøre livet ditt til et helvete!

Vi har forsøkt opp til flere ganger, med de vanlige «Vi i Villa»-unnskyldningene, som «kaster skygge» og «tar for stor plass». Men av en eller annen grunn, uvisst hvilken, får vi aldri has på dem.

Første vår kom en langhåra metalhead fra Amsterdam som (ved nærmere ettersyn) hadde «Trehvisker» i liten skrift på det resirkulerte visittkortet. Han lot øynene hvile på Blodbøken en lang stund, før han sa på gebrokken sunnmøring at han nok måtte lenke seg fast til dette om noen så mye som forsøkte seg på stussing av blad. Siden vi, også dette året, i utgangspunktet lå etter i forhold til årstid og når sånn beskjæring er ideelt, droppa vi hele prosjektet.

Så, i år, fikk vi endelig tak i en gjeng som ikke hadde «Treaktivist» i liten skrift, og fikk en kar til å komme en tirsdagsmorgen med stige og noe som etter min Wham-Bam-Motorsag-tankegang, så ut som en neglesaks.

Han brukte nøyaktig 8 timer (og tilsvarende 1000-lapper) på å «beskjære» begge trærne, som etterpå var nøyaktig like store, bare litt mer «fluffy», som om han hadde spurt dem hva de ønsket og de hadde svart «farging av ettervekst og føn, takk». Blodbøken og Kirsebærtreet vs. Zetlitz : 2-0

Så kom helgen, én uke før 17. mai med pollen og gress og de første tulipanene.

Blodbøken hadde igjen åpna grenene for herr og fru tjukkas-skogsdue, som også i år vil bygge rede og lage lyder som om det var et Pterodactylpar som har flytta inn (fra sånn ca 06.00 hver morgen), og jeg lurte i mitt stille sinn på hva slags faenskap Kirsebærtreet hadde tenkt å overraske oss med denne sesongen…

Tenker jeg booker farging, føn og stuss neste år også…