Snakker du sant?

I boktips vol I så du kanskje tipset om Marianne Magelssen sin bok “Kjære gud kommer du snart? Det er så rotete her”. Vi spurte Marianne om hun kunne skrive et gjesteinnlegg til Dailystory og til min store glede ville hun det. Over til fantastiske Marianne:

Snakker du sant?

Vi ljuger langt mer enn vi tror. Vi ljuger for å slippe unna, men ingen slipper unna. Menneskekroppen reagerer på usannheter, både egne og andres. Når vi ljuger trekker kroppen seg ubemerket sammen, spesielt den store mellomgulvmuskelen, den som skal sørge for god bevegelse og fullstendig pust. Den gjentatte strammingen av mellomgulvmuskelen vil over tid skape et endret pustemønster, pusten blir kortere og mer forknytt. Vi reduserer oss selv uten å vite om det, og sakte skapes det en avstand mellom det kroppen vet er sant og det vi tror er sant. Denne konflikten vil over tid gjøre oss mindre tydelig for oss selv og andre.

Vi ljuger for å beskytte oss, slippe konfrontasjoner, manipulere og få andre til å være det vi ønsker. Mest av alt ljuger vi for oss selv. Å være menneske betyr å være motsetninger. Vi rommer alt: smålighet og raushet, misunnelse og storhet, vi er inkluderende og avisende, rettferdige og urettferdige. Det er ikke til å bære, og kan ikke avsløres, for vi ønsker å bli oppfattet som gode, vi trenger å bli sett, inkludert, ha verdi og gitt viktighet.

Når vi er ærlige om hva vi føler, “jeg ble lei meg”, slapper kroppen av fordi det vi sier samsvarer med det vi føler. Å snakke sant åpner opp og skaper bevegelse. Pusten blir dyp og fullstendig, og vi er i balanse. Hvis vi sier “det er ingenting”, knyter magen seg, vi puster fort og ufullstendig og kommer i ubalanse. Vi snakker ikke sant og det vet kroppen vår. Når vi ikke snakker sant trigger vi kroppens stressrespons, når vi snakker sant trigges avspenningsresponsen. Å snakke sant er befriende, vi opplever at vi er ekte, og det gir fullstendig pust og ro. Du blir i stand til å kjenne og høre hva du trenger og hvem du er.

–       Hvordan har dagen din vært, spør han.

  • Fin, svarer jeg.
  • Hva har du gjort?

Jeg ramser opp små og store aktiviteter, men utelater det jeg mener er en liten og ubetydelig sak. En rask kaffe med en venn, helt uskyldig, vi møttes tilfeldig, det var hyggelig og lenge siden sist.

Jeg blir nysgjerrig på hvorfor jeg velger å ikke snakke sant. Det er for å beskytte han mot ubehag, tenker jeg. Det man ikke vet har man ikke vondt av. Og han er blid og fornøyd, men jeg ljuger bare enda litt mer, nå for meg selv. Jeg orker rett og slett ikke det jeg tror blir reaksjonen hans, for han kommer til å legge mere i det enn det var. Jeg tillegger han et reaksjonsmønster det kan hende han ikke har, det er ganske urettferdig og forholdet vårt forskyves ørlite grann for hver gang jeg gjør det.

Når vi ljuger fjerner vi oss selv fra hvem vi er, det påvirker kroppen, pusten og friheten i en bevegelig åpen kropp. Det skaper stress, og med tiden kan det gi angst fordi det ikke lenger er samsvar mellom det hodet sier og det kroppen vet. Å snakke sant opprettholder en fullstendig pust, en tydelig personlighet og en kropp i balanse.

Menneskekroppen har evne til selvregulering. Det skal svært lite til for at kroppen beveger seg i riktig retning. Vi har i hovedsak to valg: 1. Vi ljuger- dette medfører at kroppen trekker seg sammen, pustefrekvensen øker og stressresponsen aktiveres. Vi er ikke lenger åpne og til stede. 2. Vi snakker sant- pusten blir fullstendig og kroppens avspenningsrespons utløses, vi er til stede i livet på godt og vondt.

Vi gir kroppen beskjeder hele tiden. Hva ønsker du å fortelle kroppen din?

Marianne Magelssen er utdannet sykepleier, men jobber nå som forfatter, foredragsholder og coach. I 2017 kom boken ”Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her” der innleggets tematikk er hentet fra.

Hun har også skrevet boken ”Pust for livet” om stressmestring, atferdsendring og tilstedeværelse som utkom i 2008.