TÅLER DU HELE DEG?

Gjesteinnlegg av Marianne Magelssen

Tåler du hele deg?

For noen er kroppen bare noe som frakter hodet rundt. De er opptatt av tankevirksomheten, og setter hjernen høyt. Andre igjen er mest opptatt av det åndelige perspektivet, og glemmer at kroppen er like åndelig som alt annet.

Vi er en helhet: Fysisk, psykisk og åndelig – en treenighet. Den ene delen er ikke viktigere enn den andre. Bevissthetsutvidelse skjer raskere når vi inkluderer alle delene. Aller raskest skjer det når vi møter oss selv med vennlighet.

Så det starter med vennlighet, med egenkjærlighet. Egenkjærlighet betyr å være omsorgsfull mot seg selv. Det betyr å være sin egen beste venn, sin egen kjærlige mor eller far. Det betyr å omfavne utilstrekkeligheter, negative tanker og følelser. Når vi opplever negative tanker og følelser er det fordi noe sårt i oss har blitt trigget, en tanke, en kommentar eller en hendelse utløser sammenstøtet. Reaksjonen er beskyttelse i form av følelser som avmakt, irritasjon, sjalusi, misunnelse, tristhet eller sinne. Når dette skjer må vi være den, som uansett hvor håpløse vi føler oss, står sammen med oss selv, uten å fordømme eller motsette oss de følelsene som har dukket opp. Vi må behandler oss selv slik vi ville behandlet et skadet dyr eller et lite, uendelig trist barn.

Det er dessverre slik i vårt samfunn at de fleste bare ønsker å stå sammen med seg selv når de er glade, når de er rause og når de opplever å mestre livet. Det må endres til å stå vennlig sammen uansett, og aller mest når vi erfarer negative følelser eller tanker. Vi må slutte å løpe fra tornadoen. Vi må snu oss rundt og gå rett inn i den, vennlig og med uendelig mye omsorg for de følelsene som har dukket opp. Følelser er vårt indre kompass, en gave hvis vi tar dem på alvor, og den eneste måten å virkelig bli kjent med seg selv.

Mange anbefaler positiv tenkning og det kan være nyttig i noen situasjoner, men ikke for å flykte fra følelser vi opplever som negative, det er nemlig det samme som å flykte fra seg selv, forlate seg selv, det er sjelden at noe blir reparert på den måten.

Når vi omfavner det vi føler i øyeblikket, står vi opp for oss selv. Kroppen, hjernebølgene og pusten roer seg automatisk fordi denne omfavnelsen utløser kroppens avspenningsrespons. Vennlighet utløser avspenningsresponsen. Vennlighet berører den delen av vårt ubevisste nervesystem som utvikler dyp og ekte trygghetsfølelse. Når vi er vennlige mot oss selv, er vi autentiske. Vi har tatt oss selv på alvor, vi tåler hele oss. Kjenner du kroppen din vil du oppleve at vennlighet gjør den avspent og myk, og at pusten din blir rolig og fullstendig.

Det som normalt skjer når vi opplever negative tanker og følelser er at vi motsetter oss dem, vi vil ikke ha dem, vi forsøker å bli kvitt dem. Resultatet er at de vokser seg større og vi slipper ikke unna. Når vi aviser følelser trekker kroppen seg sammen, mellomgulvmuskelen trekker seg sammen, pusten endres til kort og overfladisk- vi har trigget stressresponsen.  Kroppen tar til seg alt og viser det tydelig: Magekramper, hodepine, stramme skuldre eller tungsinn. Alle symptomene er signaler som forteller at vi holder noe tilbake, at vi har mistet bevegelsen i følelsene og at pusten har stagnert.

Jeg er redd vi ikke lærer barna våre de ferdighetene de trenger for å mestre livet. De lærer å rekke opp hånden, spise pent og ta hensyn til andre, de blir veloppdragende, men ofte ulykkelige. De lærer ikke å bli venn med seg selv. Vi lærer dem matematikk, engelsk og geografi, men svært lite om kroppen. Den som skal bære dem gjennom alt de skal erfare i livet. Den som inneholder verktøyene for å mestre det gode og det vonde, for det kommer til å gjøre vondt og det kommer til å være godt.

Som sykepleier har jeg erfart hvilken fantastisk bolig kroppen er, hvordan alt henger sammen, et hele av tanker, følelser og kropp, som alle påvirker hverandre. En kropp som alltid vil søke balanse og som evner å reparere seg selv, hvis bare forholdene ligger til rette.

Det er vårt ansvar å bringe balanse til kroppen, det kan vi gjøre ved å bruke verktøyene som allerede ligger i oss: Gjespe, Snakke sant, Aksept, Oppmerksomhet og Takknemlighet. Verktøyene tar ikke bort smerten livet kommer med, men de kan forhindre stagnasjon. Stagnasjon stjeler livskraft og mening. Verktøyene opprettholder bevegelseni kroppen. Når vi har bevegelse i følelsene, tankene og kroppen tåler vi mer, rommer merogvi blir mer levende.

Når vi trekker pusten dypt inn gjennom nesen og møter oss selv med omsorg og vennlighet, møter vi også livets utfordringer mykere og åpnere. Hvis dagens unge, og voksne for den sagt skyld, hadde lært betydningen av å være vennlig mot seg selv, tåle motsetningene i seg selv og sørge for bevegelse i kroppen, følelsene og tankene ville de være i bedre stand til å møte det omskiftelige livet.

 

Marianne Magelssen er utdannet sykepleier, men jobber nå som forfatter, foredragsholder og coach. I 2017 kom boken ”Kjære gud, kommer du snart? Det er så rotete her” der innleggets tematikk er hentet fra.

Hun har også skrevet boken ”Pust for livet” om stressmestring, atferdsendring og tilstedeværelse som utkom i 2008.