BJUDA PÅ!

Har jeg alltid vært stor fan av helt til jeg ikke er det lenger.

Jeg vil helst være venn med alle og vil at alle skal like meg, in the beginning.

Dette gjelder halv-nære relasjoner stort sett, mine nærmeste er jeg (Gudskjelov) tydelig med i de aller fleste tilfeller og med folk jeg ikke kjenner, det samme.

Men det er de jeg bare kjenner «litt», som jeg vil skal sitte igjen og si «fy søren hvorfor er det ingen som har fortalt meg at hun Zetlitz er SÅ forbanna grei?!», det er de jeg får trøbbel med.

Jeg er så grei, så grei og tilrettelegger, ser gjennom fingrene med og gjør meg selv tilgjengelig til alle døgnets tider, helt til jeg befinner meg heeelt på bristepunktet og så bare fjerner jeg meg.

Jeg blir stille, awol, ghoster, trekker meg fordi jeg hverken har tiden eller energien jeg «solgte inn» at jeg hadde i begynnelsen.

Og jeg gidder ikke gi noen forklaring, synes ikke jeg skylder noen noen ting og irriterer meg over at folk vil involvere meg i alt dramaet sitt, når jeg har mer enn nok med mitt eget.

Og så glemmer jeg helt at jeg i min iver etter å bli likt nærmest sjekka dem opp i innledningsfasen, courta dem, ga dem alt de ville ha og mere til, og når de nå har blitt vant og vil ha mer (for jeg kan være pretty amazing), får jeg plutselig så innihelvetes nok og skylder alt på den andre som er så urimelig «krevende».

men det er jo også meg.

Jeg blir så entusiastisk og barnslig begeistra at om du hadde bedt meg flytte sammen med deg på en øde øy i innledningsfasen av bekjentskapet, hadde jeg gladelig tuppa mann og barn ut av båten og brølt; «når drar vi??»

Jeg har vært ute på byen med nye bekjentskaper opptil 14 timer i strekk og blitt dausjuk etterpå, ikke av fyll, men av (sosial) utmattelse. Det hender jeg sier ja til avtaler jeg vet jeg ikke kan holde, bare for å gjøre den andre happy i de få timene mellom da og når jeg tekster for å avlyse ( sjukt, jeg vet..)

De som kjenner meg godt, vet at jeg er sånn.

Det er bortimot den viktigste egenskapen du kan inneha om du skal gidde/holde ut med å være min venn.

Du kan ikke være sår og skuffa og grinete fordi jeg ikke alltid stiller opp, «jeg orker ikke» må være en legitim unnskyldning for å utebli og jeg avlyser iblant kun timer før vi skal møtes.

På den annen side er jeg en finfin venn om du ikke krever for mye.

Men man finner sin «tribe», de som har det på helt samme måten, som stort sett har nok med seg selv, er kjærlige, men uavhengige og viktigst av alt, kommer til bordet uten forventninger.

foto (øverst): Agnete Brun for Tara