Fødselstrøst (forsøk på..)

I det siste har det vært snakket mye om hvordan det skal fødes,

«Vanlig» måte, eller keisersnitt.

Hva er best for mor? Hva er best for barn? Hvem skal bestemme hva som er best for mor og barn? I utgangspunktet synes jeg mor bør få bestemme dette selv. Med mindre hun presses av en søkkrik eldre ektemann med 4 ekskoner som ikke vil at underlivet hennes skal forringes (ja, den typen finnes fremdeles i 2018), så synes jeg mor bør få bestemme selv, og kanskje til og med da, (kanskje nettopp da).

Alt som kommer videre i denne teksten er subjektivt og personlig og

ikke ment som noen «shaming» i forhold til de som velger noe annet enn meg.

Fødsler engasjerer noe så inni hampen.

Alle som har født, vil gjerne fortelle i detalj hvordan akkurat deres fødsel(er) utmerket seg. Enten det er «jeg lå og jamra i 10 timer med epidural» eller «styrtfødsel, 15 min, mannen min rakk siste ri og så var bæibin ute», (jeg har opplevd begge varianter.)

Jeg merker fremdeles at jeg klør etter å fortelle akkurat «mine» historier, til tross for at bæibiene nå er 9 og 11 år gamle og fødslene vel strengt tatt burde vært ute av systemet.

Jeg klør fordi jeg hver gang jeg ser dem, holder på dem, lukter på dem og snakker med dem, på et underliggende og tilsynelatende dypt nivå, er tilbake der på «Føde B» Ullevål Sykehus og gir dem liv. Det er en usynlig streng mellom oss fordi vi har vært «inne i» hverandre, og at minnene rundt dette skal være noe man tenker tilbake på som noe fint (eller i hvertfall ganske ok), er viktig.

Så ser jeg at min gamle kollega Aggie Frost skriver på sin blogg at vi har for få positive fødselsrapporter. Det vordende mødre ofte blir møtt med er «jeg overlevde såvidt» historiene, fordi vi er så stolte over nettopp det; at vi fiksa det. Det blir som dramatiske krigsskildringer fordi dramaet er så konkret og voldsomt for hver enkelt av oss, vi klarer rett og slett ikke sensurere oss selv fordi vi er så jævla stolte og glade for at vi klarte det, og så er vi så sinnsykt letta over at det ikke er oss som skal i ilden denne gangen.

For fy faen i helvete for en berg og dalbane det er!

Det er «vilduværramedsåhengpå» i høyeste potens, hands up den sjukeste treningsøkta jeg noensinne har vært med på i hele mitt liv. Det er et definerende øyeblikk midt inni rier og smerte hvor du er nødt til å ta et bevisst valg: panikk, eller stole blindt på jordmor Mariana Petterson (som jeg aldri glemmer navnet på og som jeg fremdeles synes bør slås til ridder av det runde bord MINST en gang i året), kaste deg utfor i fritt fall, bære eller briste.

Og det er dette som skremmer mest i denne situasjonen, den legemliggjør det mest urovekkende med livet; mangel på garantier. Ingen kan svare deg helt sikkert på hvordan det kommer til å gå, de kan si at det i de aller fleste tilfeller ordner seg, men du kan ikke få en totalforsikring og det SUGER! Det er som med døden, ingen som veit..

Vi er sterke, svake, trygge, redde, bunn-solide og bittesmå, denne situasjonen rommer alt.

Allerede nå merker jeg hvor grepet jeg er av min egen fremstilling, her jeg hamrer løs på tastene og helt har glemt at det var hatten av til Aggie Frost som var poenget; det er altfor få positive fødselshistorier!

For meg var det helt absolutt 100% riktig å føde på denne måten, (vaginalt, som det heter).

Det gir meg en glede og en trygghet å tenke tilbake på hvor jævla rå jeg var, hvor sterk jeg var og at jeg vet hva jeg er laget av innerst inne.

Jeg hadde nemlig lyst til å finne ut av det, teste mine egne grenser og se om huet holdt, om jeg kunne duge til noe annet enn «Girl like you, Fake your Beauty og Twisted little Star».

Jeg ville være «støgg», sterk og sprenge alle rammer jeg noensinne hadde laget rundt meg selv.

Selvom tvilen, redselen og usikkerheten hele tiden var tilstede, kompisene til styrken, råskapen og sikkerheten som de er, fikk de aldri helt taket på meg.

Det var et skikkelig vågalt eksperiment, en konkret øvelse i uforutsigbarhet.

Jeg var alt, følte alt, det var som livet sjæl, ingen garanti; grufullt og fantastisk!