Jeg har et litt anstrengt forhold til det å lage ny musikk.

Det var hele identiteten min så lenge og ble gjort på et såpass «høyt» nivå, at det nok har satt dypere spor enn jeg trodde, forfengelighet er en tricky flekk å vaske av,

egoet er vanskelig sånn. Har du opplevd utsolgte hus og store scener, er det vanskelig å «down scale» som det heter og så  lar vi den ballen ligge død..

Jeg vet at uansett hvor godt jeg liker låta mi selv, så er det noen som hater’n, og så er det meningen at jeg skal tøffe meg til og si at de folka der driter jeg i, men ofte er de det eneste jeg tenker på.

Kompisen min Olav, sier at kunst skal være litt vanskelig. Og så forteller han om en sånn Momarken opplevelse der han så Anastasia og du virkelig kunne se at hun hata å stå på den scenen i et land ingen hadde hørt om og synge gamle hits, og nettopp derfor ble det så sjukt fint, mente Olav, for du kunne føle smerten hennes over å være en falling star. Jeg finner merkelig nok trøst i den historien og så hater jeg den litt også, jeg ser for meg Anastasia på Momarken og så tenker jeg at livet er så jævlig hardt, men også så latterlig enkelt, alt ettersom hvilken vinkel du velger å se det fra.

I blant møter jeg sånne blaff fra den gamle gutteklubben, den lille kjernen av karer som ikke noensinne har kunnet fordra meg, i hvert fall ikke back in the days og så sier de; «vi synes du har holdt deg så godt». Og jeg smiler og sier takk og tenker at burde jeg ikke blitt klappet på hodet eller i hvert fall klødd litt bak øret nå, for jeg logrer jo, gjør jeg ikke?

Og så kan tankerekken om hvordan livet hadde sett ut om jeg var av motsatt kjønn melde seg som fjærlette pust i nakken, eller som vanntortur alt etter som, der de myke dråpene bare ikke vil slutte å treffe det samme punktet og til slutt føles som lava.

Det er mange av mine «egne» som gjerne vil snakke mye med meg om akkurat dette. Om «hva hvis at så fremt i fall» og hvor urettferdig noe kan være når man ikke osv.. osv..

Og så ser jeg for meg en ørken av urettferdighet og forfordeling der høyballene blåser og kreativiteten trekker seg tilbake for å dø, litt sånn «jeg legger meg ned i fosterstilling her noen år til jeg» og så tenker jeg at du må faen meg se å få gitt ut den nye låta di, for livet er kort og gode ting skjer jaggu ganske ofte!

Låta «Før vi har begynt» kommer i Oktober.