Vi må tåle å høre at livet er jævlig, for da kan kanskje flere orke å leve det – sier Else Kåss Furuseth. Jeg har hatt det jævlig, og jeg skal fortelle deg hvorfor.
Foto: Magnus Westerlund
Hvordan kan man være sammen med noen som gjør en vondt? Hvorfor blir man? Hvorfor ble jeg?
Podcasten «Ida med hjerte i hånden» har denne uken hatt besøk av nydelige Emilie Beck der hun snakker om hvordan det var å leve i et forhold med psykisk vold: https://vrang.podbean.com/feed.xml Jeg har hørt på alle episodene hittil, men akkurat denne gruet jeg meg til å spille av. Jeg gruet meg til å kjenne på følelser og tanker jeg har holdt under lokk i mange år. I dag tok jeg et ekstra dypt pust og trykket på play.
Takk til Emilie som er åpen om dette. Det var vondt å lytte til fordi jeg hører så mange likheter til min egen situasjon for mange år siden da jeg studerte media i den lille havnebyen Bristol, England. Jeg valgte å flytte sammen med kjæresten min Michael, som jeg hadde møtt i Oslo og som jeg hadde besøkt noen helger her og der før jeg flyttet ned for å studere. Michael var (tilsynelatende) verdensvant, morsom, super sjarmerende og utadvendt. En skikkelig kul type som i tillegg var veldig kjekk. Han tikket av alle boksene.
Når begynte de røde lampene å lyse?
Egentlig ganske tidlig om jeg er helt ærlig. Etter mitt andre helgebesøk i Bristol ringte han meg samme kveld som jeg hadde landet på Gardermoen. Gråtkvalt hutret han inn i telefonen. Shit, han savner meg sikkelig tenkte jeg, men eneste grunnen til at Mike gråt var fordi noen hadde brutt seg inn i leiligheten hans og rundstjålet ham for penger og verdisaker. Han var nøye med å påpeke at dette skjedde mens han kjørte meg til flyplassen. Det hadde ikke hendt hadde det ikke vært for at jeg skulle hjem til Norge…
Tyvene – om det noen gang var noen som egentlig stjal noe som helst – hadde fått med seg husleien, alle pengene han hadde (hvorfor har du så mye cash hjemme egentlig, burde jo vært et spørsmål her…) og alt annet av verdi. Han var ruinert og kom ikke til å kunne betale husleien eller mat. Jeg hadde penger på konto og syntes så synd på ham at jeg overførte et lån på kr. 15.000,- slik at ha hadde til alt det nødvendige. Penger han tok gladelig i mot og som jeg aldri så igjen. Magefølelsen forsøkte å si meg at noe ikke stemte, men jeg var naiv.
Sommeren før jeg flyttet ned til Bristol var jeg i Spania med min familie. Jeg hadde kjøpt flybillett til Mike også, men den cashet han inn og skyldte på at han måtte jobbe. Den gangen kunne jeg ofte solte meg toppløs, men da han fant ut av det ble han rasende. Det spilte ingen rolle om det var foran familien eller om det var foran fremmede. Jeg skulle ikke være en hore som viste meg for alle og jeg kunne bare prøve å komme dit uten skille. Allerede da husker jeg hvordan han klarte å styre meg. Han kunne et øyeblikk si alt det riktige for i det neste øyeblikket flippe fullstendig. Han ga meg skyldfølelse for at jeg flotta meg på stranden mens han måtte jobbe og slite. Han var mer opptatt av at det alltid var synd på ham enn om jeg hadde det koselig med familien min. Frykten for å gjøre feil eller si noe feil begynte å legge føringer for hvordan jeg oppførte meg, hva jeg sa og hvordan jeg kledde meg.
I samme periode skulle Mike ordne en større leilighet til oss som vi kunne flytte til under studiene. Han lurte på om det var ok om vi flyttet inn sammen med en kompis av han som het Gavin slik at vi kunne bo i den finere delen av Bristol, og om jeg kunne sette over kr. 12.000,- til vårt depositum. Det var aldri snakk om at vi skulle splitte regningen, det skulle jeg få igjen senere.
Gavin var en hyggelig fyr fra Wales som jobbet med salg, kjørte en strøken BMW og som elsket en god fest. Leiligheten var fantastisk og lå i Clifton – den poshe delen av byen – i topp-etasjen med store lyse rom, et stenkast fra de fineste serverings-stedene, butikkene og parken. Universitetet lå et lite stykke unna så jeg kjøpte meg en liten brukt, sort Mini Mayfair som jeg endte med å få kr. 100,- for da jeg flyttet, men som dura meg greit fra A til B så lenge det varte.
Mike jobbet med salg – noe jeg senere fant ut var bare scam og lureri – men han hadde aldri penger. Det var alltid noen som hadde lurt ham for lønn eller whatnot. Husleien ble derfor alltid kun betalt av meg. Det samme med alle regninger, mat, kinobesøk, klær +++ Ofte manglet jeg penger fra lommeboken og da begynte jeg å gjemme penger. Jeg hadde nemlig to jobber i tillegg til studiene – i interiørbutikken HABITAT og som servitør i restaurant-delen til THE RIVER CAFE der jeg fikk en del tips som jeg stadig måtte finne nye steder å gjemme.
Hver eneste dag ville det komme små kommentarer fra Mike på hvordan jeg så ut eller hvordan jeg oppførte meg. Jeg var ikke så smart, var jeg vel? Klærne jeg gikk i gjorde at jeg så tjukk ut. Jeg burde klippe håret. Jeg burde gjøre mer av ditt og mindre av datt. Jeg burde…
Det verste for Mike var om jeg tilbrakte tid med studievenninner. Mike ville helst ikke at jeg skulle være sammen med noen andre enn ham, og det ble alltid et helvetes leven om jeg takket ja til noe som helst sosialt utenom undervisningen. Jeg kviet meg for å spørre om lov til å treffe venner. En kveld takket jeg ja til å bli med på bar, etter utallige ganger der jeg hadde takket nei. Mike ble sint og slang dritt og jentene ble stående utenfor å lure. Han var alltid flink til å påpeke hvor dårlige disse `vennene´mine var og hvor lite jeg brydde meg om ham.
Kvelden ble super hyggelig helt til jeg kom hjem til at alle klærne mine lå strødd utenfor bygget vårt. Leiligheten så helt herpa ut og Mike hadde bøtta ned en hel flaske whiskey alene. Da fikk jeg virkelig høre hvordan jeg var. Hvor stygg jeg var. Hvor slem jeg var mot ham. At ingen egentlig likte meg. At alle syntes synd på meg… Jeg var ikke verdt en DRITT. Han begynte å kaste møbler, slå i veggen, drikke mer og spytte etter meg.
Den natten var jeg livredd og låste meg inne på rommet vårt. Mike hamret på døren og holdt det gående i timesvis. Gavin var hjemme i Wales så jeg hadde ingen som kunne hjelpe meg. Jeg turte ikke ringe hjem av frykt for å skremme mamma og pappa. Jeg forsøkte å ringe ekskjæresten min hjemme i Norge for å høre en kjent og trygg stemme men han svarte ikke. Jeg var helt alene.
Morgen etterpå lå den en brettet lapp under døren. På den sto det `Please Forgive me´ og på innsiden var det tegnet en blomsterbukett. Ved siden av hadde han skrevet at hadde han hatt råd så skulle jeg fått den fineste buketten i verden, og at jeg måtte gi ham sjansen til å forklare seg senere.
Hver eneste celle i kroppen min skrek at jeg måtte komme meg bort, vekk fra denne mannen som ikke ville meg vel, men jeg ble og jeg lot ham forklare seg.
Mike hadde blitt misbrukt av faren sin opp gjennom barndommen og han trengte min hjelp til å få hjelp.
Hva sier jeg til et menneske som bretter ut hele sjelen sin foran meg? Jeg kunne jo ikke si nei. Jeg kunne ikke være et drittmenneske som ikke ga ham en ny sjanse. Og han lovte at dette ikke skulle skje igjen…
Mike var riktignok hyggeligere noen uker. Det kom mindre stygge kommentarer og vi hadde det ganske koselig sammen så lenge jeg stort sett holdt meg hjemme utenom studier og jobb. Han passet på å alltid hente meg etter jobb slik at jeg kom rett hjem og ikke dro for å møte noen andre. En dag ringer mamma og pappa og sier at de kommer til London, og om ikke jeg kan ta bussen dit og bo en helg på hotellet med dem. Det var de beste nyhetene jeg hadde hørt på lenge! Jeg skulle endelig få være med fineste mammaen og pappaen min.
Gavin tilbød seg å kjøre meg til bussholdeplassen og Mike hadde plutselig travelt med alt annet enn å gi meg en klem. Jeg så ham se ut vinduet i det vi kjørte avgårde, og blikket var alt for kjent.
Helgen i London med mamma og pappa var helt fantastisk. Jeg kunne senke skuldrene helt og glemme litt av livet i Bristol der jeg aldri var bra nok og der jeg måtte være forsiktig med hva jeg gjorde og sa. Mamma følte nok veldig på meg hele helgen og spurte meg stadig om jeg hadde det bra. På søndagen kjørte de meg til bussholdeplassen ved Hyde Park og jeg maktet ikke holde tårene igjen. Mamma har fortalt i ettertid at hun må ha grått minst like mye som meg da hun så bussen kjøre avgårde. Mammaene våre vet når vi ikke har det bra.
Bussholdeplassen i Bristol ligger i et litt dogdy området og i det jeg kom frem var det blitt mørkt. Jeg sendte Mike en melding og spør om han ikke kan kjøre ned å møte meg der så jeg slipper gå hjem alene. Jeg får ikke svar.
Jeg går hjemover, oppover bakken mot Clifton forbi fulle barer og glade mennesker. Et lite stykke opp i bakken ser jeg det kommer en svaiende mann. Han holder noe i den ene hånden og beveger seg som en som har fått i seg litt vel mye. Det er Mike og i høyre hånd vifter han rundt med en snart tom flaske Jim Beam. Han kaller meg prinsessen som bare vil bo på fancy hoteller og bli kjørt rundt i flotte biler (fordi Gavin kjørte meg på fredagen) og at ingen er bra nok for meg. Han gråter snørr og tårer samtidig som han skriker til meg hele veien hjem. Leiligheten ser nok en gang helt rasert ut. Mike har kaset mat og møbler om hverandre. Klærne mine er nok en gang kastet ut over hele rommet vårt og han har knust speilet på badet og bilder på rommet. Inne i leiligheten tar det helt av for Mike som skriker at han ikke vil leve mer, at han skal hoppe ut av vinduet eller skjære seg med en glassbit han finner på gulvet. Jeg gråter og roper i håp om at naboene skal høre meg. Plutselig kommer Gavin ut av soverommet sitt og får helt sjokk over hvordan leiligheten ser ut og hva som spiller seg ut foran ham. Han hadde sovnet etter å ha drukket med Mike hele kvelden. Jeg henger i bena på Mike som liksom skal kaste seg ut vinduet.
`I took all the pills!´roper han om og om igjen. Hvilke piller? spør Gavin og jeg fortvilet, men det er helt umulig å få noe ordentlig svar fra Mike som slenger seg på gulvet og blir fjern. Gavin ringer ambulanse og jeg leter etter et tomt pilleglass. Hva har han tatt? Det viste seg at Mike gikk fast på antidepressiva og det var et slikt glass han skulle ha tømt. En mannlig og kvinnelig ambulanse sjåfør kommer etter kort tid og Mike ligger fortsatt på gulvet uten at vi klarer å få kontakt med ham. Det går cirka fem sekunder før mannen sier `Michael, we know you´re faking this.´De har gjennomskuet at alt er skuespill fra en full idiot. Det tok fem sekunder for disse menneskene å se ham for det han virkelig var, og det tar enda kortere tid for Mike å sprette opp fra gulvet i full raseri. Han jager begge ut av leiligheten. Hyler, skriker og dytter. De ringer politiet.
Jeg låser meg nok en gang inne på rommet vårt mens Gavin forsøker å roe ned Mike. To politimenn står etter en stund på døren og har blitt varslet om forstyrrelser. Mike nekter dem å komme inn i leiligheten og jeg hører Gavin berolige dem med at han skal klare å roe situasjonen. De går og jeg er livredd. Denne gangen ringer jeg til pappa. Jeg orker ikke være alene om dette igjen. Pappa ber om å snakke med Mike på telefonen, men det er umulig å holde en samtale med ham. Pappa spør om ikke jeg skal sjekke meg inn på hotell mens Mike ligger som en ball i sofaen og gråter som en liten unge. `All the blood. When he raped me there was so much blood´ igjen tar han opp misbruken fra barndommen og igjen synes jeg så synd på ham at jeg lover at jeg skal bli i leiligheten bare han lover å holde seg unna meg.
Jeg husker jeg bruker flere timer den natten bare på å rydde det lille rommet vårt for glassbiter fra knuste bilder og klær som har blitt kastet over alt. Hele tiden hører jeg ham gråte og mumle ute i stuen.
Så hvorfor ble jeg? Hvorfor lot jeg slike episoder skje opp til flere ganger og i tillegg lot ham holde på med daglig pykisk vold mot meg?
For å være helt ærlig så vet jeg virkelig ikke. På en eller annen måte klarte han å få meg til å tro at jeg ikke fortjente noe bedre. At han var det beste jeg noen gang ville få. Selv om jeg hadde vært i veldig fine forhold med flotte gutter før dette, så var det som om han klarte å viske ut hvem jeg egentlig var. Jeg var halve meg og jeg følte meg fanget fordi vi bodde sammen i et annet land. Jeg kjenner så godt igjen det Emilie Beck forteller om frykten for å gjøre det slutt. Frykten for hvordan han kom til å reagere på at hun tok valget å gå. En blanding av frykt og dårlig samvittighet var nok mye av grunnen til at jeg ikke kom meg unna før min mor faktisk kom ned og fysisk tok meg med hjem til Norge.
Det hadde seg nemlig sånn at vi bodde i toppleiligheten ut leieperioden. Mike tok med seg en sosialarbeider eller psykolog (husker ikke helt hva han var) dagen etter det fifiktive selvmordsforsøket, som fortalte meg hvor viktig det var at jeg støttet Mike i å bli bedre og i å komme seg over smerten fra barndommen. Skjønner ikke hvordan en behandler kunne pålegge meg noe sånt nå som jeg sitter her å minnes. Jeg blir så sint!
Foreldrene mine hjalp meg med å finne en ny leilighet, og denne gangen sa jeg at jeg ønsket å bo for meg selv. Mike som da sa han gikk i ukentlig terapi forsøkte å virke forståelsesfull og nesten glad på mine vegne. Han kom på besøk et par ganger, og før jeg visste ord av det hadde han flyttet inn i den nye leiligheten også. Jeg følte meg maktesløs og bare lot det skje.
Natten før mamma og jeg pakket ned rubbel og bit av leiligheten uten å fortelle noe til Mike, husker jeg mamma snakket om at hun ville ha en kniv under sengen om natten. Mike sov på stuen og hun var redd ham. Husleien var allerede betalt noen måneder i forskudd så Mike ville ha tid til å finne seg noe nytt. Jeg la igjen en lapp og tok farvel. Mike forsøkte selvfølgelig å ringe mange ganger, men jeg tok aldri telefonen fra han igjen.
Mange år senere møter jeg verdens fineste mann, Arnulf og vi flytter sammen i Oslo. Jeg lager facebook konto i 2006 og da tikker det plutselig inn en melding der fra Mike. Meldingen er hyggelig. Han sier jeg ser så vakker ut på bildet mitt og lurer på hvordan jeg har det. Jeg lar meldingen stå ubesvart. Arnulf lurer på hvorfor jeg ikke bare svarer at alt er bra og takk for meldingen, men jeg orker ikke tanken på å slippe han inn i livet mitt på noen som helst måte igjen. To dager går og det tikker inn en ny melding fra Mike. Denne gangen viser han sitt sanne ansikt igjen og skriver i caps lock at jeg er en drittkjerring som ikke gidder svare ham og masse annet lite pent. Jeg blokkerer og kjenner på at jeg må stole på magefølelsen, den jeg ikke hørte på den gangen.
Det er ingen som skal ha slik makt over deg.
Det er ingen som noensinne skal ha en slik makt over meg igjen.
Kjenner du noen som trenger hjelp eller du trenger noen å snakke med selv:
http://www.krisesenter.com/backup240616/her-finnes-hjelp/for-parorende/hvordan-hjelpe