Jeg var i London.

Jeg hadde laget musikk som «alle» likte der tidligere og nå skulle det gjøres igjen.

Gradvis hadde jeg vent meg til å være alene i en storby, og med hotellrom i månedsvis, gater, busser og bråk.

Første gangen, før alt var i ferd med å klaffe, var det utallige samarbeid, studioer og låter.

Jeg kjøpte meg lue for å ikke bli antastet på gata og levde på gelé bønner for ikke å oppta for mye plass, jo tynnere, jo tryggere.

Jeg fikk «gaver»av produsenten i form av 4 linjer cola på sisternen på toalettet (som den engelske plateselskaps representanten fjernet med et lynraskt sniff) og la meg med klærne på fordi brannalarmen alltid gikk sånn i 02 tiden. Men jeg visste at noe var i gjære, så jeg holdt ut.

Andre gangen: da jeg hadde følelsen av å komme hjem, både til byen jeg kjente og til han jeg skulle lage plate med. En slags «bror», som i senere tid har blitt alles bror, men da bare var min.

To måneder med suite på Portman Square, og en ny letthet fordi musikken var enda mere min. Jeg leste bøker på bussen (for å ikke bli antastet), gikk på off Broadway konserter med band som senere ble store og innbilte meg at engelsken min var flytende.

Jeg brukte plateselskapets penger på designervesker og ingen leet på et øyelokk. Det var 2004 må vite, og man solgte fremdeles cd’er, noen av oss solgte mange.

Third time’s the charm..

Grunnet de forrige to suksessene sto det ikke på pengene, og vi lurte på hvordan vi kunne få det til å låte «fetere» denne gangen.

Fetere studio, fetere mix og jeg møtte en liten, tynn studio hund som jeg oppkalte albumet mitt etter («Bertine til hundene», kunne jeg senere lese i Dagbladet), og jeg var trøtt og spiste Ibux og bodde på nytt hotell i Portobello denne gangen.

Bittelite hotellrom, med fancy seng på gulvet, speil i taket og dekadent badekar med løveføtter (dobbelt så stort som sengen), og jeg var kvalm om morgenen og sa til han jeg kalte «bror» at jeg ville ha frokost for jeg var så sulten, og han sa;- «så rart, du var mye greiere da du bare spiste gelé bønner.»

Jeg gikk oppover Portobello road, sånn skikkelig langt opp, (og fordi jeg hverken hadde lue eller bok, ble jeg antastet), og så gikk jeg på apoteket for å kjøpe en graviditetstest fordi jeg ikke kjente meg selv igjen lenger.

Dagen etter gikk jeg tilbake til samme apotek og lurte på om jeg trengte noen spesielle vitaminer, for jeg skulle nemlig ha barn og hun bak disken spurte hvor langt jeg var og jeg sa kanskje tre uker og hun så trist ut, men sa gratulerer.

Og så kom han andre på besøk, ikke «broren», men han jeg elsker og vi følte oss skikkelig unge og lurte på om det var innafor å gjøre det, selvom jeg var på tjukka.

Så var det hjem til Oslo, og vil jeg dette og hva med plata, musikken og er det ikke litt tidlig?

Bortkasta tid, for før det var begynt, var det over.

Blod der det ikke skulle være, telefonnummeret du ikke klarer å slå, som på film.

Og tristheten over å ha mistet noe du ikke engang visste at du ville ha.

Tilbake til London, for selv om det ene prosjektet hadde gått i tusen knas, måtte det andre loses trygt i havn. Lettelsen over å komme tilbake til byens kaos, for da var det ikke lenger bare inni meg, men vi var vrak alle mann. 

Og så til slutt høstferien nå 10 år etter, med to barn på slep som jeg paraderer rundt som utstillingshunder.  Som om jeg vil vise dem frem til bussene, bråket, gatene og taxiene. 

Som om jeg tar dem med på besøk til en gammel venn jeg ikke har sett på veldig lenge, for endelig å kunne si at:

Her!                             

Her er de to det ble noe av.