Det bor en shopaholic i meg. Og vi diskuterer stadig. Det argumenteres for og i mot kjøp. Hun er flink til å skape behov og få gjennomslag for ideene sine. Til tider er dette et problem. Hun gir meg dårlig samvittighet og innimellom dårlig råd.

Når man venter barn er det lett å la seg rive med. Kanskje sitter man på gjerdet lenge. Tidlig i graviditeten føles det gjerne rart å kjøpe så mye, men for min del, når svangerskapet går mot slutten, øker lysten og interessen for tøy og utstyr mange hakk. Jeg trodde, eller håpet, at det kanskje skulle bli annerledes med barn nummer to. At kjøpesuget skulle være mildere. Men det er det ikke. Jeg skylder litt på at det er fordi jeg fikk gutt sist, og at det nå kommer en liten jente. Joda, det har nok en del å si. Og jeg har prøvd å begrense meg.

Jeg kjøpte mye klær til Bodhi i såkalte naturfarger, nettopp med tanke på at jeg ønsket meg flere barn allerede da, og sjansen for at det kunne bli en jente neste gang var 50/50. Altså har jeg masse fint tøy klart til nr to som storebror har brukt.

Så jeg har faktisk ikke shoppet så veldig mye til lille my. Men hun kommer senere på året, så små ullplagg i de minste størrelsene har jeg måttet gå til anskaffelse av. En ullpysj i str 56, noen strøpmebukser, et par sett med body og bukse til i merinoull har blitt kjøpt inn.

MEN så har jeg også, mer denne gang enn sist, gjort det til en hobby å finne fine kvalitetsklær brukt. Jeg saumfarer ‘Tise og Finn.no etter bruktkupp. Og flere av tingene jeg har kuppet er ikke en gang brukt. Bare se eksemplene jeg har lagt frem her. Ubrukt ullstrømpebukse og cardigan, ubrukt Lulla Doll og veldig pent brukte Uggs, ullpysj, silkelue og ullteppe. Her er det mange penger spart, sammenlignet med hva dette ville ha kostet i butikk. Og jeg er så fornøyd!

Kjøpehysteriet i dagens samfunn når stadig nye høyder, også når det gjelder babyutstyr. Morten Hegseth Riiber skrev nylig en velskrevet krommentar i VG hvor han langet ut mot kjendis-mødre som sponses opp og ned i mente med ting til barna. Han mener dette bidrar til et usunt fokus på ting og utstyr via sosiale medier, og at det gir et feilaktig bilde av hva som faktisk er viktig i småbarnsfasen. Jeg er enig i mange av poengene til Morten, og synes virkelig innlegget hans er veldig godt skrevet. Når det er sagt, så er jeg verken i mot å vise frem barna mine på blogg eller i SoMe. Heller ikke, å i enkelttilfeller, være ambassadør for merkevarer jeg i utgangspunktet liker og kjøper ting fra. Det viktigste for meg er at innhold og tilhørende bilder jeg legger ut selv, eller ser hos såkalte mom-fluencers jeg følger, er genuine. Jeg følger nemlig en rekke Insta-moms fra alle verdens hjørner, og de gir meg så mye inspirasjon og glede.

Jeg tror mange nybakte mødre har et større behov for å kikke inn i kulissene til kvinner i samme fase av livet enn Morten Hegseth, som mann, klarer å sette seg inn i når han skryter av venninnene sine som bevisst IKKE viser så mye som et glimt av barna sine i sosiale medier. Man har gjerne ulikt utgangspunkt og bakrgunn for å velge det ene eller det andre. Som kjendis ville nok jeg også vært mer varsom.

Jeg tenker likevel at Instagram hadde vært et kjedelig sted for meg nå, hvis ikke det var for kontoer som viser familieliv og kombinasjonen kule mødre med søte, små raringer. Tenk om alle holdt seg for gode til å dele fra hverdagen med barn.

Småbarnsfasen er en spesiell tid i livet hvor så og si ALT handler om barn og familieliv. Og mange av oss er nysgjerrige av natur. Selv om det er fint og unikt å leve livet i en boble som nybakt mor, så er man gjerne mye for seg selv med den nyfødte. Hjemme alene, godt plantet i sofaen med puppen ute eller en sovnede pode ved siden av seg, og da kan sosiale medier gi en viss form for tilhørighet, og uten tvil masse god informasjon og input til stort og smått. Med sunn fornuft klarer de fleste av oss å scrolle fort forbi flåsete og oversponsede reklameinnlegg. Kanskje til og med trykke «unfollow» når vi synes det blir for mye. Såpass kred får vi gi oss selv, ammetåke til tross.

Videre gjelder det, som med alt annet, å finne en balanse. For kommersiell påvirkning foregår i stillhet via sosiale medier, og sniker seg under huden på de fleste av oss selv om vi er oppegående vesener utstyrt med sunn fornuft. Det skal jeg være den første til å innrømme. Man får masse inspirasjon og informasjon via sosiale medier, men ikke alt er like sunt, nødvendig eller nyttig.

Så balansen ligger vel i å finne en gyllen middelvei for alt fra shopping til mobilbruk. Fravær og nærvær på sosiale medier. Og det kan være vanskelig. Vanskelig å slutte å scrolle, og å ikke la seg påvirke av alt man ser. Vanskelig å tenke at «den smarte, fine tingen der trenger vi ikke». Vanskelig å legge vekk mobilen nok til å nyte, og til og med kjede seg litt i barselspermen. Men det er viktig å være bevisst disse tingene. For dagene kan være lange, men så går årene så fort. Og den skjøre, fine, utmattende tiden med en liten baby er over på et blunk sett i større sammenheng.

Til syvende og sist skjer livet her og nå, ikke på Instagram. Og fine ting er ofte mer viktige FØR du har skaffet deg dem, enn etterpå. Det kan jeg bli flinkere til å huske på selv.