Jeg var 21 og i et forhold som var over.                                                                            Til og fra, til og fra. Studerte engelsk på Blindern og spilte inn mitt første album, var ute i helgene og dansa. Dansa og dansa og drakk og tulla og så var jeg gravid. Hvert eneste fiber i kroppen var enig, dette var 100% uaktuelt og det var min avgjørelse, det var dette som holdt kursen stø og sammenbruddet unna, dette var mitt opplegg. Jeg var trist, fordi slike nyheter burde være glade nyheter, begeistring burde gå hånd i hånd, men aldri i tvil. Om noe, var jeg forbanna over hvor jævla kørka jeg hadde vært som hadde satt meg selv i denne situasjonen, for jeg visste nøyaktig ned til klokkeslettet når det hadde skjedd. Det var en dum misforståelse, et millisekund av ettergivenhet, rett før jeg slo opp for femtifjerde og siste gang. Jeg ringte mamma, som ble trist og pappa som ble saklig (og trist) og så ringte jeg Ullevål, som sa jeg måtte vente noen uker på time.I mellomtiden spilte jeg inn min første plate, gikk på karaten og sparka så hardt jeg kunne, så kanskje noen ville bli forbanna og sparke hardt tilbake.                                                Jeg skrev med blå kulepenn på doveggen på Blindern; «Gravid og fortvila, skal ta abort».

Det tok en halv dag, så kom de første kommentarene som i en instafeed før instafeedenes tid, som perler på snor bokstavlig talt, funklende, støttende, «har vært der selv, hold ut», «dette går fint», «du er ikke alene», dette kvinnefellesskapet jeg bare hadde lest om, dette «medsøstre» begrepet jeg ikke trodde angikk meg, rant nedover den skitne veggen som flytende gull og holdt meg i sikkert grep. Ikke et troll så langt øyet kunne se, bare en usynlig armé av kvinns i ryggen, ikke én fordømmende kommentar.

Den kom ikke før den obligatoriske gynekologiske undersøkelsen, der legen var kjip og hardhendt og spurte meg om jeg forsto at dette ikke var et prevensjonsmiddel. Jeg husker henne godt, bare henne.

Så våknet jeg opp på felles sal etterpå og var letta.

Mamma kom og ga konfekt til alle involverte (og ikke involverte), leger, sykepleiere og resepsjonsmedarbeidere, hele avdelingen fløyt på en elv av mammas takknemlige sjokolade.                                                                                                        Min avgjørelse, min kropp.                                                                                                Jeg hadde gjort det samme igjen.

Demonstrasjon «ikke rør Abortloven» lørdag 17.November kl.14.00 Eidsvolls plass.