Midtlivskrisa?

Har du kommet i midlivskrisa spurte mannen min meg om her om dagen? Hæ, jeg skjønner ikke hva du sikter til svarte jeg spørrende tilbake?

Det han siktet til var to små diamanter som blinket i øret. De blinket ikke der de vanligvis er. De var ikke plassert på øreflippen, der jeg gråt meg til å ta hull i ørene før første klasse. Denne gangen, ganske mange år senere er de plassert på to utradisjonelle steder.

Det var en fredag. Jeg skulle ha hjemmekontor, og ha to møter i løpet av dagen. De ble begge kansellert på tampen, og det fristet plutselig så mye mer med en bytur for å få unnagjort noen julegaver. Jeg kastet meg på bussen og la fra meg både Mac og uleste mail hjemme.

Etter en effektiv time i byen hadde jeg fått mye unnagjort, og det var fortsatt noen timer til jeg skulle hente i barnehagen. Jeg ringte en venninne og spurte om hun hadde tid til en kaffe. Hun var dessverre på Podcast innspilling, og kom seg ikke inn til byen den dagen.

Jeg endte isteden opp på Maria Black sin nye Pop-up butikk nær Prinsensgate. En invitasjon til åpningen hadde jeg fått, men kunne dessverre ikke den ettermiddagen. Nå hadde jeg tid til å ta en titt, og benyttet meg av muligheten. Jeg har alltid elsket Maria Black sine smykker. De er sarte, små, men med litt annerledes detaljer som gjør de særegne. Jeg så det som en gylden mulighet til å oppdatere min egen ønskeliste til jul.

Det å sette kun en ting på ønskelisten var vanskelig. Jeg falt for det meste. Kule hoops, ringene, lange gullsmykker lag på lag. Mest av alt ble jeg facinert av utstillingen de hadde i et lite hjørne med piercede ører. Jeg ble nok ståendene litt for lenge og beundre de små sarte piercingene. Flere i hvert øre, men plassert slik at de var i harmoni. Den søte jenten som stod i butikken kom flere ganger bort og lurte på om hun kunne hjelpe meg, mens jeg svarte at jeg bare titter litt.

Jeg hadde juleønskene mine klare, og var på vei ut. Barna skulle hentes om ikke alt for lenge, og jeg liker å beregne god tid.

Plutselig var den hyggelig stemme bak meg som sa -vi kan pierce deg nå om du vil det? (jeg tror hun må ha lest tankene mine).

Før jeg visste ordet av det lå jeg på benken i underetasjen. Hvor vil du ha de ble jeg spurt? Der du synes de passer svarte jeg. Jeg ble kjapt, men grundig informert om hva jeg skulle gjennom. Det var over på en-to-tre, og plutselig jeg var to hull i øret rikere.

En meget impulsiv handling, som jeg ikke angrer et sekund på. Er det det man kan kalle midtlivskrisa?