Av alle følelser jeg manøvrerer rundt daglig, er avvisningen den vanskeligste.
Jeg øver meg på å bli kompis med den hver dag; og hverdagslig kunne slenge innom rommet den sitter, skråle «Halla Balla!», eller noe tilsvarende jovvialt, for så å børste støvet av skuldra og dure videre. Den lille tynne grå skikkelsen med to gule sprekker til øyne, som sitter i den altfor store lenestolen i hjørnet og minner meg om hvor lite jeg er verdt.
De vil ikke ha deg, de vil ikke ha deg, de vil ikke ha deg, de vil ikke gi deg støtte, de bytter deg ut, de vil ha deg litt, men på sin måte», hveser den og jeg kjenner hvor hardt det rammer.
Gang på gang.
Det er jo alltid en konkret situasjon som minner meg på hvor han lille kjipe duden sitter, et sted mellom hjertet og solar plexus sånn litt på skrå ned mot midten, trekker hjertet ned i magan (med a) og fester det med anker. Alltid en konkret hendelse som gjør at han reiser seg fra lenestolen, hiver noen kubber på peisen og får noe som ligner roser i kinn.
Jeg har en teknikk, som jeg har jobba hardt med opp igjennom et halv-langt liv, and it goes something like this:
- Lukk øynene
- Sjekk hvordan du puster
- Ikke prøv å forandre noen ting, bare sitt med den evt. lynraske, grunne pusten og se på den.
- Finn den generelle stemningen i kroppen
- Sitt i den, uten å koble den til en konkret hendelse.
- Kjenn pusten.
Det vil si, meanwhile in another dimension:
- Gå fram til døra
- Bank på
- Nikk til han kjipe i hjørnet
- Gå nærmere
- Gå nærmere
- Sitt inntil
«Nedturen» er at du må øve litt hver dag for å bli skikkelig bra på dette.
Av og til hender det at pusten blir langsommere, du kan på millimeter’n slå fast hvor ubehaget sitter, og det har fint lite med noen konkret situasjon å gjøre.
Av og til kan du krype helt opp i fanget til han lille grå og på usentimentalt vis fastslå at den makta du trodde han hadde over deg, var den du ga han ved å aldri gå inn for å sjekke hvor lite farlig han egentlig var.
God Jul!