SKIDAG

Farfar og farmor tok meg med på ski da jeg var 7-8 år gammel. De så at mine urbane, den gang  AKP (m-l) foreldre ikke så nytteverdien av å hale sitt eneste avkom ut i snø og natur hver helg og dermed tok de ansvar.

Vi gikk korte turer, der gjennomgangstemaet var «er vi snart fremme?» Farmor satt seg helt ned på huk og bremsa med stavene hver gang det kom en bakke og farfar fiksa alt det praktiske som smøring og løypevalg.

Etter endt tur dro vi hjem til Josefines gt.3 og debriefa med kart «så langt gikk vi» og var stolte av oss selv.

Vinteren i 2.klasse på Majorstua skole, skulle det være Skidag i Frognerparken. Det var mengder av snø (da som nå), så hvorfor skulle man dra noe lenger?

Jeg husker jeg grua meg litt.

Fatter og jeg tok sågar en ekstra prøvetur til Sognsvann for å roe nervene ytterligere, han i trange jeans og så gamle skistøvler (viste det seg) at sålene sprakk helt opp etter femti meter, gadd ikke mer, hasta la vista lissom til «lær» delen av støvelen (jepp, vi snakker old school) og fatter ble nødt til å småløpe ved siden av løypa resten av skituren, som ble kort. Jeg liker å tenke at han hadde skinnjakke og sigg også, men det er nok å dra det litt langt. Og så var jeg klar for Skidag, trodde jeg.

Det viste seg imidlertid at ingenting kunne forberedt meg på det racet Majorstua skole la opp til vinteren -83.

Jeg tror det begynte bra, med glade barn og kvikklunsj i sekken, men snart ble det kø i løypa og hyling og skriking og hvem faen er det som går så jævla seint? (Majorstua var knallhardt på 80-tallet). Det tok litt tid før jeg skjønte at det var meg de skreik til, for skiene, som ikke hadde fått sin sedvanlige farfar prep, var så bakglatte at jeg hadde nok med meg sjæl og de få cm jeg beveget meg fremover før jeg sklei dobbelt så langt tilbake. Hvordan jeg kunne tro at jeg hadde noe fremst i løypa å gjøre, er absurd og litt fint. Jeg tilskriver det en sterk, men skjør selvtillit, klokketro på egne evner og at miraklenes tid ennå ikke var over.

Så begynte «stav-pisk på sekk» fra folket bak meg. Pisk pisk hver gang jeg lægga litt ekstra, og da jeg for n’te gang gikk på trynet fremover rett før en sånn liten «kul», bestemte jeg meg for at nok var nok. Jeg rulla meg ut av løypa og lot bølgen av nederlag skylle over meg. Et nederlag jeg på ingen måte hadde plass til i mitt 8 årige liv, der jeg jobba hardt nok som det var for å holde skolten over vann on a daily basis, så denne dritten her nekta jeg å forholde meg til.

Og sånn ble jeg en av dem som ikke går på ski.                                                              Videre opp igjennom barndom, ungdom og voksendom har det jo hendt at jeg har måttet, og på tross av at naturen er spektakulær og selskapet godt er det alltid en sur klang av indre dissonans jeg hverken kan, eller vil overse. Det er klangen av sviket mot trange Olabukser, skinnjakker, råttengamle gummisåler, AKP(m-l), asfalt og sigg, ja skulle det hende at jeg befinner meg på et eller annet nydelig fjell uten folk på et par smørefrie, så føler jeg meg som en svindler.

Og det, det er helt greit.