Jeg har alltid blitt fascinert over hvor stor påvirkning og innvirking mennesker har på oss. Det er så rart det der. Hvordan man kan kjenne at man tilpasser seg utifra hvem man omgåes i øyeblikket.

Du har sikkert kjent på at du flere ganger i livet liker deg selv bedre med visse mennesker i forhold til noen andre. Noen mennesker gir deg påfyll, energi og det føles genuint godt å bare være rundt dem. Så har du de som får deg til å kjenne på usikkerhet, du blir mer lukket, stille eller kanskje til og med rar rundt de, og du føler kanskje også at du holder igjen. Du får ikke vist hvem du er. Nesten litt som om noen har kappet av deg halen. Det er utrolig rart hvordan man kan føle at man ikke er seg selv lik rundt alle. Det er ikke alltid lett å peke på hva det er som gjør det. Men, den følelsen glemmer man aldri. «Den, hva skjedde her nå følelsen. Hvem ble jeg nå?».

Jeg holder alltid fast ved at man skal være tro mot seg selv og andre, være den ekte utgaven av seg selv uansett hvem man er med eller hva man gjør. Noe som alltid har falt meg naturlig. Likevel, så har jeg flere ganger kjent på at det er noen jeg virkelig liker å være rundt mer enn andre.

Derfor kommer spørsmålet. Skal man kun omgåes mennesker som får deg til å føle på latterorgasme og glede?

Nei. Jeg tror ikke det. Jeg mener oppriktig at det er viktig å observere seg selv med andre på godt og vondt. Liker du deg selv og den du er i dette øyeblikket? Hvis ikke, hvorfor? Det er alltid noe man kan lære selv av ubehagelige følelser som skapes inni oss. Kanskje den personen er utfordrende, og får deg selv til å føle på noe med din egen personlighet? Kanskje det er nettopp det du føler på her og nå du skal ta tak i, og jobbe litt med. En følelse av ubehag kan være døråpneren for selvinnsikt på mange nivå.

Det er vanligere enn du tror å føle seg liten, sårbar eller dårligere enn andre. På mange plan. Vi mennesker sammenligner ofte våres egne verste sider med andre sine beste. Er du i tillegg da rundt mennesker som konkurrerer, hevder seg, eller at du får følelsen av at de ser ned på deg på noen måte, så vil man selvsagt føle på ubehag rundt disse. Det trenger man ikke å være astronaut for å forstå.

For min del så spiller det ingen rolle hva et menneske driver med, hva de eier og har (eller ikke har), hvor de bor, hvor de kommer fra eller hvor mye penger de har på kontoen. Jeg har møtt så mange forskjellige type mennesker og karakterer på min livsreise og at det for meg bunner i ene og alene om personligheten. Hvem er du? Hvordan behandler du andre rundt deg? Ser du flere enn bare deg selv? Hva får deg til å le? Hva får deg til å gråte? Hva er synet ditt på ulike temaer? Hvordan er hjertet ditt? Tilstedeværelsen din?

DET er den godfølelsen jeg snakker om. At man deler hvem man er med andre, man blir kjent, sånn på ordentlig. For til syvende og sist så er det ingen ting av det materialistiske rundt som skaper deg. Det er det som allerede er inni deg. Jeg føler meg rik som har så mange fine mennesker rundt meg. Jeg digger meg selv med alle de jeg omgås mest. Jeg stråler når jeg er med dem, jeg blir glad, vi deler, drøfter, utfordrer, sparrer, ler og har disse unike millioner av millisekundene med ren lykke. Men, det viktigste, jeg kjenner at jeg kan være meg selv. Jeg blomstrer. Fordi vi er likesinnede som er glad i hverandre for hvem vi er. Det er genuint og ekte. Jeg har selvfølgelig forskjellige versjoner av meg. Med, «rolige Ragnhild» så blir jeg fort mer rolig selv også. Med «sprudlende Susanne» så bobler jeg nesten over. Med «trause Trine» så blir jeg mer traus. Nei, haha det hadde jeg faktisk ikke klart! Traus, det er jeg virkelig aldri.

Poenget er. At de menneskene jeg omgåes mest med er de som får meg til å bli enda mer meg. Og kanskje til og med en enda bedre meg. Slike mennesker kan du finne hele livet. Man plukker opp noen diamanter her og der. Dette er den største og mest befriende følelsen i verden. Ingen dømmer eller ser på deg med lupe. De simpelthen bare elsker deg og din pakke. Har du slike diamanter i livet ditt så hold fast ved dem. Da vil du aldri føle deg ensom i en flokk, eller ensom i et forhold eller en form for relasjon. Den mest giftige ensomheten man kan ha er å være ensom med andre eller i et fellesksap. Husk det. Da er det på tide å peke viseren i en annen retning. Du kjenner det om det er ubehag rundt noen du kanskje ser opp til eller kan lære noe av. Eller om det er usunt ubehag.

Konklusjon. Jeg bryr meg ikke om hvordan du dealer pengene dine frem og tilbake, hvor mange Chanelvesker du har eller den nye rolexklokken du har kjøpt deg. Jeg bryr meg om hvem du er jeg, bak alt dette. Grunnen til det er som jeg nevnte tidligere at dette er ting som kan forsvinne, men hvem du er og hva du står for forsvinner aldri. Så du kan like så godt bare gasse på og vise verden hvem du er med en gang. Hvem er kompatible med hvem? Og de som er det, la de blomstre! Hei på hva de har.

Nå sitter jeg på flyet til LA, så raste det ned noen tanker om dette snodige temaet. Hvem man blir med forskjellige, og hvordan det føles inni deg. Og hvordan man kan lære av det eller håndtere det. Man får svarene om man lytter, og jeg kan med hånden på hjerte si at det er viktig å gå innover og lytte.

Klem Maiken <3