Beautiful Abigail’s got demons in her pockets
And I
Have seen her chasing down the hall
Beautiful Abigail’s got diamonds in her sockets
And I
Have seen her walking through the wall

Min Abigail het Sarah.
Vi var 19 og gjorde natt til dag og omvendt.
Hun bodde med mor og søster på Torshov, jeg på hybel hos farmor i Josefinesgt, og vi var helt «ute», hun mer enn meg.
Det var den sommeren jeg hamra en sikkerhetsnål gjennom navlen, for å komme inn på byens kuleste klubb, mens Sarah gjorde det på sin måte.
Betente ble vi begge, jeg i såret hun i sjela.
«Vi trenger ingen andre enn hverandre», sa hun. Vi sov sammen, snakket sammen, snakket og snakket og tenkte én million tanker i sekundet og noe dypt inne i meg skreik «stopp, stopp, for dette går altfor fort!»
Vi er for tett, det blir for nært, du holder meg for hardt.
Utad tok vi på oss et uskyldig slør, sminket oss som Geishas, hvit hvit hud og sorte øyne. Lokket til oss feil type folk med oss selv tredd på kroken.

Beautiful Abigail
She’s done a lot of thinking
And I
will always fear her kind of grin
Beautiful Abigail
is very happy sinking
And I will crumble when I win.

Det var en konkurranse taperen vant.
Litt sånn liv og død, bare før man var skikket til å møte dem.
En «jeg leker farligere enn deg» lek, som hun kunne bedre enn meg, for hun hadde sett sine aller nærmeste gjøre det før.
Til jeg måtte si stopp fordi det føltes farlig og det kom brev etter brev i postkassa om svik, og telefoner som ble besvart med et «klikk» når jeg løftet røret.

Så ble det stille.

Det eneste jeg ville var å se henne igjen.

Who do you call
what do you call it
who do you call when something goes wrong?

Abigail

(personen på bildet er ikke den jeg skriver om).