Vi har kommet oss til fjells. Hurra!

Denne vinteren har det ikke blitt noe langrenn på meg. Nomi kom i november og siden har det gått i melkespreng, amming og bleieskift. Ambisjonene om en sporty vinter i skisporet la jeg fra meg allerede før snøen kom.

Men i dag har jeg gått sesongens første skitur. Med klister mot slush, stekende sol, og uten lue og hansker. Så varmt var det.

Vi har altså kommet oss til fjells og det er jeg ganske nøgd med. For det første å pakke til en familie på fire for fire dager er jo akkurat som å pakke for to uker. Stappfull bil og alltid noe man har glemt. Men nå er vi her, vi har det vi trenger, og påskefjellet viser seg fra sin beste side.

Det å komme seg på ski må denne påsken skje i etapper. (Nomi er nemlig for liten til å ligge i pulk ennå. Neste år (!) kan hele familien dra på skitur sammen.)

Først ut var pappa. Så ble det min tur. En time hver, alene i sporet. Til slutt ble det Bodhi sin tur. «Jeg vil gå på ski» sa han for første gang. Han holdt ut litt før han ville hjem og ha vann. Alle rakk turen sin før klokka ble to. Ikke verst.

I solveggen er det ingenting å klage på. Til å være en veldig uplanlagt påsketur med lave ambisjoner om tid i sporet har vi fått en bra start. Det grenser til eufori i leiren.

God påske!