«Tenk at du er mammaen til en konfirmant!», skrev en veldig god venninne til meg i går.

Det er helt sprøtt at det er 15 år siden jeg fikk Andrea, som alenemor på 26 år, og nesten bare barnet selv. En konfirmasjon skal markere overgangen mellom barn og voksen, sies det, og er det en jente som kommer til å bli en fantastisk kvinne er det min Andrea.

Jeg ser opp til henne, ikke bare fordi hun er mye høyere enn meg -for lengst, men fordi hun er et så flott menneske. Andrea er omsorgsfull, fornuftig, smart, uredd, interessant, utrolig morsom, nysgjerrig, flink til det meste og tøff på alle arenaer bortsett fra om hun møter på en flokk med fugler – de er hun livredd.

Hun bryr seg sjelden om hva andre måtte mene om henne. Hun tør å være ærlig, både mot andre og seg selv. Hun tør beholde barnet i seg, og har ingen hast med å legge leken på hylla slik som veldig mange på hennes alder gjør. Hun er ikke så opptatt med å følge strømmen eller å bli likt av alle, men hun liker seg selv og det synes jeg er så fint. Hun er den jenta jeg skulle ønske jeg var som 15 år gammel.

Andrea har gjort det veldig lett for meg å være mammaen hennes. Det har aldri vært noen utfordringer med henne. Utfordringen hennes fremover i livet blir å finne ut av hva hun ønsker å bli. Andrea har så mange strenger å spille på at hun kan gjøre hva som helst. Hun liker matte, har en nydelig penn og elsker bøker (favoritt-butikken er ARK), hun er musikalsk, husker sangtekster ordrett og har en nydelig sangstemme. Barn elsker henne og hun er verdens beste storesøster til Theo.

Hun er uredd, lite selvhøytidelig og finnes ikke selvopptatt. Min Aia kommer til å klare seg helt strålende.

Elsker deg –

Mamma