Det er nå fire måneder siden jeg fjernet silikon-innleggene i brystene mine. En milepæl på min reise i denne kroppen jeg har fått utdelt.

I min ungdom leste jeg Vogue, Cosmo og Elle. Jeg tapetserte veggene på jenterommet med utklipp av Kate Moss, Linda Evangelista og Cindy Crawford. Jeg så på disse bildene og fantaserte om å være like vakker og like suksessfull.

Jeg var helt sikker på at disse vakre skapningene hadde perfekte liv, at de var elsket og begjært. Deres verdi som menneske var så mye større enn min egen. Bare fordi de var vakre på bilder i et blad. Jeg husker så godt disse følelsene her jeg sitter, fordi jeg innimellom kan kjenne på de samme om jeg på dårlige dager bedriver heavy Instagram-scrolling.

I dag føler jeg kanskje mer på at andre kan så mye mer enn meg og får til mer karrieremessig enn at de ser bedre ut enn meg. Selv om det skjer noen ganger det også. Dessverre.

Jeg ønsket på den tiden at andre skulle se på meg slik jeg satt og så på disse vakre modellene. Med kjærlighet og beundring.

Jeg måtte fjerne mer enn bare innleggene

Explant-operasjonen jeg gjorde i desember 2018 krevde mer enn bare en skalpell og en dyktig kirurg. Jeg måtte gjøre en del mental-kirurgi – endre tankene om min egen kropp som jeg så lenge har holdt fast ved.

Der operasjonen min tok mange timer vil det mentale kanskje ta år.

Bare etter noen måneder har brystene mine allerede begynt å bli mer normale. Kirurgen min sa det ville ta minst ett år før de kom til å roe seg ned til den formen de skal ha fremover. En uke etter operasjonen sendte jeg ham nemlig et bilde av mitt vestre bryst som så ut som en flatklemt heliumballong. Er det sånn jeg kommer til å se ut? Hjelp.

Han hadde rett, denne inhulingen i brystet har nå fylt seg ut og jeg har ikke lenger smerter i brystene ved kontakt. Bare om jeg holder hendene rett i været ser jeg den litt løsere huden rundt brystvortene. Den fysiske helingen virker som om den nærmer seg ganske komplett og det har faktisk blitt ganske fint. Kunne vært verre.

Den viktigste endringen skjer i hodet ikke på kroppen.

Det mentale arbeidet er fortsatt i gang, noe jeg fikk kjenne på i påskeferien.

Vi skulle på badeland med alle barna og jeg hadde ikke med badetøy så jeg bestemte meg for å kjøpe en badedrakt. Jeg tenkte på å droppe det så jeg kunne slippe, men jeg ønsker ikke være en mamma som holder seg unna hyggelige aktiviteter med barna mine på grunn av min egen usikkerhet. Det var denne episoden som fikk meg til å påbegynne dette innlegget.

Utvalget er ikke akkurat fantastisk på et badeland, så mine forventinger var lave. Målet var å ikke hate badedrakten. Eller, for å være helt ærlig så ønsket jeg ikke å hate meg selv i den.

Det å stå inne i et bitte lite prøverom med flombelysning ovenfra, i en badedrakt som klemmer ned ikke-eksisterende bryster og graver seg halvveis inn i de litt mer romslige skinkene, gjør ikke akkurat så veldig mye for noen. Spesielt ikke når det er april, kroppen er grønn-hvit og magen er hoven på grunn av hormoner.

Jeg gikk for den mest flatterende av de minst flatterende jeg kunne finne.

Så skulle jeg dusje.

Dette er første gang i livet jeg har gjemt meg inne i en dusj med dør. Jeg turte rett og slett ikke vise meg det ute med de andre. Så dro jeg på meg dette tynne, glatte og våte tekstilet som skulle skjerme resten av Aquarama fra synet av mine små naturlige bryster. Jeg hørte dem ene karakteren til Kevin Vågenes fra parterapi i mitt eget hode: 41 år. 41 år er hun…

Oh shit.

Jeg så meg selv i et speil på vei ut til badebassengene og prøvde å bli dus med det jeg så. Litt mer mage enn bryst. Denne gangen så jeg bare meg. Ikke «bare», men en naturlig uredigert versjon av meg. Stygt, var første tanken. Skjerp deg, var neste. Alle bryr seg mest om seg selv. Dessuten – hvor mange ganger er det du treffer supermodeller på badeland uansett?

Å tenke at du har et problem er egentlig problemet

I dag kan jeg ikke fatte hvordan jeg i det hele tatt kunne ønske å putte noe fremmed inn i min egen kropp. Skjære gjennom lag av hud, bindevev, fett og muskler for å dytte inn et par silikonposer.

Alt jeg har gjennomgått av smerter og ubehag årene etter operasjonen og månedene nå etter fjerning har gjort det veldig klart for meg at brystene mine skal få lov til å være som de er nå. Små, naturlige og litt slappere enn de kanskje ville vært om jeg ikke hadde tuklet med de.

Jeg skal lære meg å like mitt nye frontparti med eller uten badedrakt, for å prøve å fikse dette på nytt vil alltid være feil løsning på et egentlig ikke-eksisterende problem.

De første ukene gjemte jeg meg for mannen min. Jeg ville ikke at han skulle se. Var redd han skulle gremmes av synet. Nå bryr jeg meg ikke lenger, og han brydde seg aldri. Arnulf ser på meg med enda mer kjærlighet og beundring enn enn jeg noen gang kunne forestille meg. Både før operasjon og etter. Han ser meg.

Mer enn å se bra ut ønsker jeg å leve et smertefritt liv fremover og oppleve de nydelige barna mine navigere seg gjennom verden som sterke og selvsikre mennesker.

Sunn helse er vakkert

Før du tenker at jeg fordømmer alle som endrer eller redigerer sin egen kropp så må jeg stoppe deg. Alle må gjøre det som er best for en selv. Min kropp tålte det ikke, derfor vil all endring jeg eventuelt gjør fremover kun være basert på helse og ikke utseende.

For hvert år slipper jeg mer og mer tak på den jenta jeg var og ønsket om å se ut som modellene på veggen. Ved å fjerne innleggene som har vært en del av meg så lenge har jeg endelig fått på plass en stor og viktig brikke i mitt puslespill.

Nemlig hun som er den virkelige meg.