Det finnes to typer mennesker. Vi har den typen som alltid er ekstremt flinke til å lytte til kroppen sin, de som ikke tar noen unødvendige sjanser. Hvis de merker at det er den minste lille ting som stopper opp eller er i ubalanse så sier de helt enkelt nei til hele verden. Deretter setter de seg ned, puster, hviler og lader. De er ikke redde for å si: «Nei, jeg føler meg ikke helt på topp så jeg blir hjemme i kveld».

Så har vi den andre typen mennesker. Det er de menneskene som alltid sier ja. Gjengangeren med slike mennesker er at de ikke er redde for å kjenne på ubehag. De er mer opptatt av å leve ut hvert sekund og å oppleve. De glemmer fort å lytte til kroppen sin. Selv har jeg alltid vært en «yes, nu kjør vi» person. Tankegangen min er slik: hvis du kjenner godt nok etter så kan du alltids føle på noen form for ubehag inni deg. Det er jo alltid noe å føle på der. Så hvorfor bremse hver gang man føler noe?

Om man skal se på det fine med denne væremåten så er det det at man opplever så utrolig mye på så vanvittig kort tid. Det negative er derimot at man kan møte veggen. Derfor kan det ofte smelle skikkelig når det først smeller.

Det er ekstremt normalt å slite med angst, uro og forskjellige type former for redsel i løpet av livets ferd. Alle kunne nok ønske de var i stand til å moderere seg på riktig måte hver eneste gang det trengs, eller å finne den perfekte balansen i livet. Det er vanskelig å vite hvor grensen går for en selv. Når skal man stoppe? Hva skal man gi til kroppen? Når skal man gi det? Hvordan skal man skal lytte?

Man kan ha dager hvor man våkner og føler at man er klar for å erobre verden. Alt føles magisk, energisk, himmelsk og bekymringsløst. Plutselig, helt plutselig raser alt. Du kjenner det prikker i kroppen, du blir iskald, varm, svimmel og kanskje kvalm. Du får en evighetsfølelse av tomhet. Du kjenner at du blir sliten, utmattet og tårene presser på. Du forstår ikke hvorfor. Du følte deg så bra for en time eller to siden?

Det jeg selv har lært etter utallige små og store nedturer som dette er at kroppen gir deg signaler hele tiden. Støtt og stadig. Mikrosignaler som du kjenner kommer og går som bølger, men du overser det. Jeg tror at grunnen til at vi overser dette er at noen ganger går det så greit. De dagene du merker at du er litt rar, sliten eller uvel så kan du likevel trumfe gjennom. Før du vet ordet av det så har det gitt seg -av seg selv. Dette er hva som gjør det så vanskelig for mange. Fordi du aldri vet om det er en av de dagene det går bra, eller om det får en totalt helomvending og det går rett til helvete.

Hva kan man gjøre? Jeg vet ikke med sikkerhet hvordan man kan løse dette. Men, det jeg vet er at det viktigste du kan gjøre for deg selv, din fremtid og din helse er å lære deg å kjenne din egen kropp. Ingen andre enn deg selv burde kjenne din kropp bedre enn deg. Du vet hva du skal gjøre for deg.

Hva trenger kroppen din for å fungere optimalt? På hvilke dager føler du deg best, og hvorfor. Hva har du gjort den dagen, dagene før, eller hva har du spist? Det er så mange små ting som spiller inn på om kroppen er glad, stresset, lei seg, sterk, sliten eller til og med redd. Ikke bare svev avgårde de dagene du føler deg som en ekte superhelt. Sett deg ned og observer. Noter hva som har gjort denne dagen så bra eller bedre enn den forrige. Hvilke byggeklosser har vært med på å bygge denne dagen? Eller denne uken? Hvilken verktøy har du tatt i bruk som har gjort dagen bedre enn de dagene som ikke er fullt så bra? Klarer du å svare på disse spørsmålene for deg selv så har du din helt egen livsoppskrift for hva som skal til for å ha det bra. Selvfølgelig kan man ikke styre spesifikke hendelser i livet som plutselig kan inntreffe. Men, man kan hvert fall gjøre sitt for seg og sin helse.

Jeg er fascinert av de menneskene som (A): ikke bryr seg en døyt om hva andre tenker når de sier nei for en minste ting. Og (B): de som alltid sier ja uansett hvordan form de er i. Det handler om å finne ut hva som er viktigst for deg. Er det å gjøre det hodet alltid vil selv om kroppen sier noe annet? Samtidig som du ryker på noen smeller her og der. Eller, er det å alltid føle fred, tilfredshet og overskudd fordi man lytter og klarer å si nei.

Personlig er jeg en typisk A, eller som nevnt tidligere en «yes» person. Mange vil kalle dette en «people pleaser». Hvis noen ønsker jeg skal ta del i noe så kan jeg ofte gjøre det selv om jeg kjenner at jeg aller helst hadde trengt å si nei. Jeg jobber hele tiden med å finne ut av hva som fungerer for meg og min kropp. Hvor langt jeg kan pushe den uten at jeg ramler over kanten. Jeg har derfor ramlet over kanten altfor mange ganger. Men, dette har tydeligvis vært nødvendig for at jeg skal lære meg selv å kjenne. Livet er en læringsprosess som kommer i alle mulige former. Man vet som regel best selv hva som er bra for seg.

Grunnen til at man ikke lytter til kroppen sin tror jeg er fordi det er en kortvarig lykke å la være. Kortvarig lykke er en «short cut», som tilfredsstiller et behov der og da. Det er lettvint og enkelt. Det er for de fleste mennesker et behagelig valg å ta. La oss spise den maten (som ikke gjør deg så godt), la oss være våkne litt lengre (når du vet du trenger mer søvn), la oss ta noen drinker til (når du vet du allerede har fått nok).

Jeg tror oppriktig at det er veldig viktig å slippe seg litt løs, bryte litt grenser og kose seg nå og da. Det handler om å være konsekvent på når, hvordan og hvor ofte. Du vil ikke føle deg som en hverdagshelt om du skal pushe små grenser til store hver eneste dag. Stå i de valgene du tar for deg selv for å ha det bra med deg selv. Uansett hva eller hvilke det er. Da føles det så vanvittig mye bedre og mer spesielt de dagene du faktisk bryter noen av rutinene dine eller grensene du har satt for deg selv. Kroppen din vil også håndtere det mye mye bedre uten å treffe veggen så altfor hardt på den samme måten igjen.

Masse kjærlighet. <3
-Maiken