DET HENDER JEG KJØPER NOE DYRT.
Noe jeg har gått og sikla på lenge.

Gjerne noe jeg har i en annen variant fra før av, men så har jeg sett noen jeg syntes var kul som har denne nye, dyre.

Jeg googler og klikker og sjekker, venter, haaaler ut tida for innerst inne håper jeg at lysten jeg kjenner skal gå over, for den er så enkel og avslørende.

Jeg gjør yoga og mediterer to ganger om dagen, men likevel, når lysten melder seg, er jeg et lett bytte.

Ingen mindfulness på denne jord som kan stille opp da.

Ingen bilder av brennende jord og plast i hav skal komme mellom meg og min Gucci.

Jeg blir 15 år igjen, bare en på steroider med penger i lomma, men det er samme driften: Blir jeg like kul som henne om jeg har de skoene? Vil de andre se at jeg faktisk har noe på denne arenaen å gjøre fremdeles?

«Når jeg kjøper noe dyrt, skammer jeg meg etterpå, jeg føler meg dum.», sier min Bosniske bestevenn Vedran, han har 8 par Versace joggesko med gigantiske medusahoder på vristene (noen i gull).

«Jeg viser at jeg er villig til å la meg lure, igjen og igjen»

Vi snakket mye om dette der vi slentret gjennom Milanos gater i forrige uke, omgitt av fashion på alle kanter som ropte til oss.

Vi hadde gjort dagens knallharde yogaøkt og var i utlandet (penger du bruker i utlandet teller jo ikke, det vet alle), så nå hadde vi da virkelig «fortjent» jeg vet ikke, en slags «premie»?

Vi dryppet av Scandi-I-lands saus der vi ble fulgt rundt av nesten desperate butikkansatte og jeg lot meg oppvarte, selvom jeg visste at jeg ikke skulle ha noe på Versace, Burberry, Dior ei heller Gucci, mitt forjettede land het Balenciaga.

For jeg skulle ha sneakers, de som ligner på flytebrygger og vel egentlig var mest «in» i 2017. Voksen versjonen av Buffalos, skjønt voksen..?

Vi går inn og hilses av nok en høy, mørk dørvakt og Vedran svinser foran meg med en aura av «entitlement» du er nødt til å være født med. Jeg er litt mer sånn bukkende «Namaste, Namaste», for å sukre den uskjønne sannhet: at jeg er der for å bruke idiotisk mye spenn på noe jeg ikke trenger.

Salgspersonen likner en asiatisk alv (Japansk?), med bleket hår og sier noe sånt som at når du først har vent deg til disse skoene (som er tyngre enn å gå med to vedkubber surret til fotsålene), vil du elske dem.

Og jeg elsker dem allerede nå, før jeg har prøvd dem, jeg elsker vår japanske venn, eller venninne som vil selge meg dem, jeg vil at vi skal flytte sammen i et hipt kollektiv eller hvert fall må vi bli venner og måten han/hun/hen løfter skjorten og flasher litt bar mage, enten til meg eller til Vedran føles så nytt, så friskt og grensesprengende og jeg tenker «Ja!» det er sånn jeg er! Frigjort og grenseløs og hyllene her er så nydelige og teppet..

Og så prøver jeg skoene.

De veier ett tonn og ser helt fullstendig dustete ut på, og jeg merker at her, helt ytterst ute på stupebrettet skal det skremmende lite til for at jeg trekker meg, blir den «gamle» Bertine igjen, heterofil og døll, trygt plassert midt i boksen min.

Og så sier Vedran med utestemme inne: «De er gigantiske! men veldig veldig kule!» og vi ser på hverandre mens tiden står stille, for vi vet begge at dette er den perfekte løgn og jeg trenger den nå, og jeg brøler «wrap them up!»,

Og skvetter av hvor raskt vår nydelige nye «venn» river dem ut av hendene mine og pakker dem inn, som om han/hun/hen har sett denne type skråsikker usikkerhet før, og vet at time is of the essence.

Brettet knaker i det jeg hopper.