Forrige uke var jeg invitert på fem sommerfester.

Jeg er lykkelig for det, for som det menneskedyret jeg er så er det verste å ikke bli invitert.

Selv om du ikke går, så vil du gjerne være ønsket.

 

Før den viktigste festen, for noen fester er viktigere enn andre, der- kan- det-være- fint- å- bli- sett-fester, litt jobb, litt gøy og litt noia. Før denne ene, dro jeg på et slags «pynte vorspiel», eller pre-party, der vi som seg hør og bør ble pyntet, tar du festene dine tilstrekkelig på alvor, gjør du det.

Man kommer ramlende inn sminkeløs i joggebuksa og håper at noe vidunderlig skal skje, slik at innen du setter deg små brisen i den ventende maxi taxien med de andre «viktig-fest» gåerne, så skal du være forvandlet til en slags verdensvant jeg vil ikke si prinsesse (for akkurat den tittelen står vel ikke spes høyt i kurs om da’n), men noe kult, kjølig (for mitt vedkommende et tidløst ideal), et suverent vesen som bryr seg akkurat passe mye og akkurat passe lite om antrekk, make-up og hår, som eier og vinner festen, en det hviskes om når vedkommende seiler forbi, en som tar selv den lengste røde løper på strak arm og blikker den sosiale angsten lekende lett.

Prøver du for hardt, er du desp.

Prøver du for mykt er du ingen.

Det er en slags linedans hvor du hele tiden står i fare for å falle ned på feil side av tauet.

Jeg har alltid hatt en dragning mot hun i Adidas joggedress og sneakers på ball, ikke hun i kjolen.

Å vise meg i min fineste stas, er som å vise meg naken, som å spise pasta Bolognese på første daten, keitete og privat.

Små, spisse sko med skyhøye heler som sparker tilbake til fordums tid da kvinnsa sto ved veggen og ventet på et eller annet som skulle ta dem med storm eller flau bris, uansett var du takknemlig.

Jeg vil kunne snike meg usett avgårde, og løpe hjem med raske, myke skritt om det skulle vise seg å bli nødvendig. 

På sånne pynte-pre-parties går man fra grå mus til full «drægg» og et eller annet går i bal på veien.

Man går fra relativt trygg med lite å miste, til skulende, smålig og selvutslettende.

Alle skryter av alle, vi er rause sånn, men likevel er du nå så fin-tuna i din pre selskapelige paranoia at du fanger opp enhver nyanse i komplementene og snur dem opp ned og bak frem så «klassisk» blir «enkel» og «unik» blir «klovnete».

Det er som om vi ser oss for mange ganger i speilet for lenge, så det som var forventningsfull uskyld sprekker i lakken og rammes inn av litt for svart eyeliner.

Saksen kommer frem og noen begynner å klippe i antrekket som var perfekt for bare 45 minutter siden. Nå er det for tantete i forhold til hun der borte som har vært 100 ganger oftere rundt party-blokka og virkelig vet hvordan tingene skal gjøres.

Hun som likevel alltid ender opp med å gå hjem først fordi hun ikke føler seg vel.

Som ved et trylleslag åpnes døren og «Hun» står der.

Hun som alltid kommer litt sent, og i hvert fall til vorspiel.

Hun har sminka seg selv og håret er som et fossefall, som om det bor fugler der og Hun sier med en stemme full av både regn og sol at «jeg fant ikke noe å ha på meg, jeg, så jeg sydde bare denne!»

Leppene er knallrøde, men smilet er vinneren av alle pokalene i kveld og jeg tenker at denne livbøyen skal jeg klamre meg til hele natta og Hun lar meg.

Hun holder meg i armene sine og vugger meg gjennom den røde løperen, og alle de kleine øyeblikkene drar hun meg unna med perfekt timing.

Hun sier hun trenger meg der, men jeg vet det er for å være snill for Hun trenger ingen, og i det festens vakreste skapning stryker forbi, strekker Hun ut en hånd og sier nettopp det: «Du er vakrest her i kveld» og jeg tenker at så lykkelig dette må gjøre denne nye, unge, som sikkert er enda reddere og mer utilpass enn alle vi andre til sammen, og hadde Hun sagt det samme til meg kunne jeg dødd lykkelig.

Ungdommen stopper og ser på våre forventingsfulle øyne, for nå skal vi høste takken for vår vel timede raushet og kanskje skal vi alle klemme og gråte en skvett?

«Jeg vet det», sier hun og seiler videre.