Sommerferien er over for denne gang, og den lille, som plutselig har blitt stor skal begynne på skolen. For meg er hun fortsatt min lille jente, og det kommer hun nok alltid til å være. Hun vil fortsatt holde meg i hånden, og sove inntil meg på natten. Det skal jeg ta vare på så lenge det varer.

Hun blir større, og det er det ikke noen tvil om. Hun er selv veldig klar for skolen. Men jeg, jeg er litt redd for å innrømme det -jeg er veldig redd for å gi slipp. Barnehagen var så trygg og god. Jeg fikk tilbakemeldinger hver dag om hun hadde spist matpakken sin, vært på do, hvem hun hadde lekt med og hvordan dagen hadde vært.

Vi har hatt en liten innkjøring på SFO før skolestart, og der er det foreløpig fint lite tilbakemeldinger. De skal klare seg selv, og bli store på et blunk. Kall meg gjerne en hønemor, men jeg liker å få en liten oppdatering på hva dagen har inneholdt og hva hun har gjort.

Jeg har derfor innført en ny rutine i hjemmet. Jeg later som om det er «natta» før det egentlig er sengetid. Jeg setter av god tid før hun skal i seng, og jeg vet hun blir ekstra pratsom når hun egentlig ikke vil legge seg. Det er stille i huset, og vi kan snakke gjennom dagen. Hva har hun gjort? Hvem har hun lekt med? Har hun spist matpakken sin? Gleder hun seg til morgendagen, og hva har hun på hjertet?

De fineste samtalene har vi i sengen. Vi tar oss god tid og har ordentlige mor -og datter samtaler. Dette er viktig for meg, men jeg føler det er vel så viktig for henne.

Jeg skulle gjerne ønske min 6-åring kunne gått ett år til i barnehagen. Kanskje på en førskole? De voksne i vår barnehage har vært så flinke til å forberede de til skolestart, men jeg vet at min lille-store-6 åring savner barnehagen noe voldsomt.

Selv begynte jeg på skolen da jeg var 6 år gammel. Januarbarn var jeg. Jeg begynte ett årskull før jeg egentlig skulle. Jeg gikk gjennom tester for å se om jeg var moden nok. Det var jeg tydeligvis, og det føltes fint å begynne samtidig med alle venninnene mine. Men samtidig følte jeg meg liten. Noen fag var vanskeligere enn andre, og jeg måtte jobbe hakket hardere enn de som var ett år eldre. Jeg må innrømme at det var tøft til tider. Jeg følte meg moden, men jeg var kanskje ikke moden nok? Jeg kom meg gjennom det med god hjelp hjemmefra, og en ekstra innsats på leksefronten.

Det går nok fint med min lille jente også. Det vet jeg. Det blir nok nok en prosess på «mor». Jeg må tørre å gi slipp. Det skal jeg klare! Selv om jeg helst skulle ønske hun kunne være min lille jente for evig og alltid.