For en uke siden ble jeg invitert til Foss Vgs, for å snakke på noe de kaller «Fosspirasjon».

En forelesningsrekke som skal være med på å inspirere 3. klassinger før de går løs på siste halvår av skolegangen.

To elever fra avgangsklassen i musikk intervjuet meg på en scene og spurte bl.a. om jeg hadde planlagt pensjonsalderen?, og jeg fikk inntrykk av at selv om mange er engstelige og stressa for fremtiden, er de også fylt av håp og den unike, dirrende energien man har når man er 18.

Bare det å gå inn døra til B-oppgagen, kasta meg 25 år tilbake i tid, minst. 

Alle forventningene, frustrasjonen og innsikten om at de tre årene jeg gikk på Foss, var blant de mest formende og viktige i mitt liv. Frustrasjon fordi jeg ikke var klassisk utøver, og var fanget i en timeplan av nettopp det. Kanskje har man, til en viss grad godt av å måtte lære the basics, men det var vanskelig å føle at jeg alltid var dårligst på et område som betød så mye.

Jeg gikk mye på Oslo Jazzhus på den tiden, og hørte på annen musikk enn klassisk.

Selvom Jazz ikke heller helt var min greie ( jeg prøvde hardt), så var dette så mye nærmere hjertet  enn den klassiske musikken noen gang kom. Intuisjonen og det tilsynelatende frie, som om alle her hadde mestret det rigide, men sagt «neitakk», dette er ikke for meg, I’m a lonesome cowboy, jeg lager mine egne regler. Arild Andersen, Jan Garbarek, Radka Toneff, Bugge Wesseltoft og Sidsel Endresen, mye Bugge og Sidsel.

Så fast forward 25 år.. Jeg sitter og skriver et foredrag om «karriæra» mi, som jeg mest sannsynlig aldri vil holde, men det tvinger meg til å høre gjennom alle låtene jeg har skrevet. De gamle, de nye, de lange, korte, de late og følelsen jeg sitter igjen med er at jeg ikke er helt ferdig med dem.

Da jeg laget første albumet mitt «Morbid Latenightshow» med Jan Bang i 1998, skrev jeg en låt som ble liggende som siste på skiva. «in my mind». Der fikk vi med oss bl.a. Arild Andersen og Bugge og den innspillingen i det studioet er noe av det største som har skjedd meg i hele mitt musikalske liv. Det var helt fullstendig surrealistisk for en 20 åring som hadde fått 2 på alle sang eksamener i tre år å føle den totale anerkjennelsen det var, at disse musikk kunstnerne gjenskapte min sang på sin måte.

De fleste sangene jeg har skrevet, har jeg skrevet på piano. Så har sangene tatt sin egen vei fordi jeg har latt andre ta dem inn i sine musikalske univers, men de har likevel vært mine.

Mine tekster alltid, og stort sett den originale, eller deler av den originale melodilinja. Så det har aldri vært skummelt å slippe dem «fri» og se hvilket uttrykk de kunne få. Men alle låtene har begynt sine låt-liv akustisk. Så da jeg skjønte at jeg ville la dem gå en runde til i ringen, så var det dit jeg ønsket å ta dem igjen. At det var Bugge jeg tekstet og spurte «hei, vil spille inn gamle låter akustisk, og tenkte på deg», tilskriver jeg at jeg ikke på noen som helst måte hadde tenkt at svaret skulle bli «ja, det gjør vi!» , jeg hadde ikke en forventning i verden, tenkte bare jeg skulle begynne på toppen av lista og øverste hylle, en leveregel jeg har fulgt stort sett hele livet og som enten klaffer eller ikke klaffer.

Nå skal jeg spille mine egne låter i Operaen, med Bugge Wesseltoft.

Jeg trenger ikke dra setning på setning om hvordan dette føles, for det skjønner vel de fleste som er bare litt interessert, men det fineste jeg har fått, er muligheten til igjen å kjenne på på det dirrende, forventningsfulle som 3. klassingene på Foss er fylt til randen med.

For billetter til søndag 22.03.2020 : www.operaen.no