I seks år nå har bulgarske Emilia Arsenyan kun sett sønnen Miran tre ganger i året i 4 timer. Gutten ble tatt av norsk sosialtjeneste etter at naboer i 2012 rapporterte at Miran, da 2, var utsatt for vold i hjemmet.

«6. november 2012 kom tre politibiler foran huset der vi bor. Han hadde nettopp våknet av en drøm. Jeg grep barnet mitt. Men da jeg fanget henne, sa jeg til henne: «De kommer til å ta deg, mamma. Han klemte meg. To politifolk dro meg, tok barnet fra armene mine og kastet meg i bakken«, sa moren til bTV.

I tre måneder har ikke Emilia og ektemannen Tornik Arsenyan fått se barnet sitt og vet ikke hvor han er. Deres første møte med gutten etter separasjonen er kort og i nærvær av sosialarbeidere. Dette er også den siste for neste år.

«Etter dette møtet forbød de meg å se barnet mitt, jeg så ikke barnet mitt på et år. Og etter 6 måneder Jeg fikk hjerteinfarkt og hjerneslag på samme tidsa Emilie.

«Konstant omsorg for barna, men på et tidspunkt blir barna tatt fra deg – dette er det hardeste slaget,» la far Tornik Arsenyan til.

«Myndighetens holdning er brutal. De dukker opp fra ingensteds, åpner seg, går inn i huset ditt og starter. De viser merkene sine og begynner å se på hva du har i kjøleskapet ditt, hvordan du tar vare på barna, hva de og det kan vare i flere måneder Faktisk er det få ting som publiseres i store medier, det meste publiseres i små frie medier, sier Valentin Zhelev, som bor i Norge og er foreningens administrator. . Bulgarsk samfunnsgruppe fra det skandinaviske landet på Facebook.

Rune Fardal er undersøkende journalist. TV-kanalen hans sendes på Internett. Fardal etterforsker statlige aksjoner mot familier og skjebnen til barn når de havner i hjem eller fosterfamilier. Dette forklarer hvorfor kritikere av barnevernssystemet kaller handlingene til dets tjenestemenn for «lovlig barnebortføring».

«De sier det er lovlig fordi staten står bak dem, loven er på deres side og de adlyder den. Men barnet ser ut til å ha blitt kidnappet. Men ikke som en kriminell som bryter seg inn i huset ditt og stjeler det. Og det er forskjellen fra «lovlig kidnapping.» De bruker loven til å kidnappe barnet dittmener Fardal.

Ifølge offisielle data bor 1,5 % av norske barn i sosiale hjem eller fosterfamilier.

«Systemet er ødelagt og penger står bak alt. Når kommunen eller barnevernet tar bort barn, kan de gjøre to ting – prøve å hjelpe familien – som kommunen må betale for. Men hvis de sender barnet til et fosterhjem – staten betaler Så tar de pengene fra staten, gir en del av dem til fosterfamilien eller hjemmet og beholder resten av pengene «På denne måten kan de balansere budsjettet ved å sende mange barn til hjemmene. og gjennom dette tjener de penger, understreket Fardal.

Rettsmedisineren som undersøkte Emilia Arsenyans barn, bekrefter kategorisk at han ikke er utsatt for vold.

«Legen sa: det er ikke vold,» sier moren. Hun viser et bilde av et lite blåmerke på barnets ben da han var 2 og et halvt år gammel. «Du kan slå der du ikke gjør det. Kan det være vold etter din mening,» spurte hun. Emilia insisterer på at hun aldri slo barnet.

Mirans far og mor bor og jobber nå i Tyskland fordi Tornik er tvunget av norske myndigheter til å forlate landet i 5 år. Emilia kommer tilbake til Norge alene 3 ganger i året, for å se sønnen sin i 4 timer hver gang. Og så allerede 6 år.

Et slikt samværsregime ble bestemt av retten med argumentet om at det ikke kan returnere barnet til moren, som er bulgarsk-tyrkisk, og til den armenske faren, fordi 8 år gamle Miran kun snakker norsk .

Under møtene kommuniserer moren med sønnen gjennom tolk. I mellomtiden kjemper han for barnet sitt i Strasbourg-domstolen. Mange familier gjør det samme og har mistet barna sine av ulike årsaker.

«Den vanligste årsaken er det skylde på foreldre for ikke å være gode foreldre. Naturligvis kan man tro at fjerning av et barn er knyttet til vold, rus eller psykiske problemer hos foreldrene. Men dette er ikke hovedårsakene. Den viktigste sosiale årsaken er at foreldrenes evne til å ta vare på barna generelt ikke er tilstrekkelig. For eksempel er det ikke nok øyekontakt, barnebukser er revet, brødskivene er for tykke – årsaker som ikke er basert på noen vitenskapelig eller sakkyndig vurdering», kommenterte Rune Fardal.

Emilia forteller at etter å ha tatt barnet hennes, bestemmer staten og fosterforeldrene helt for henne.

«Barnet var ikke rolig. Han lå på bakken og gråt og de ga ham et beroligende middel. Hvordan kan du gi ham et beroligende middel uten min tillatelse! De gikk for å operere barnets ører», forklarte kvinnen.

Om ett år går far Torniks innreiseforbud mot Norge ut. Så kommer han tilbake for barnet sitt. Familien venter på Miran hjemme, og over 24.000 mennesker – nordmenn og utlendinger – som er berørt av barnevernets handlinger, samler inn underskrifter og midler til å sende inn en klage for forbrytelser mot menneskeheten i Haag.

I Norge er klasking kriminalisert

«Filosofien om barnevern i Bulgaria og Norge er veldig forskjellig, og omreisende bulgarere bør være klar over dette.» Dette ble opplyst på bTV av nestlederen til den nasjonale ombudsmannen, Diana Kovacheva, etter undersøkelsen av bulgarske familier i det skandinaviske landet, hvis barn hadde mottatt informasjon om vold.

«I vårt land, tradisjonelt med levende foreldre, er den beste omsorgen i familien, hos foreldrene, dette er våre tradisjoner, vi er veldig knyttet til barna våre. Mens man i Norge tror at barn ikke er foreldrenes eiendom. , men av staten, og hun bestemmer hvordan hun best skal ta vare på dem,» forklarte hun.

«Det bør bulgarere som reiser til Norge huske på der blir smellen inkriminert. En situasjon der du tillater deg selv å slå eller trekke i øret til et barn, spesielt på et offentlig sted, vil umiddelbart føre til en reaksjon fra den norske stat og fjerning av barnet,» advarte Kovacheva.