Hjemme i Norge

Familien til Justė og Modesta Tamašauskas har bodd i Norge i ti år. En sønn og en datter vokser opp her og går på utdanningsinstitusjoner. Du har laget et hjem for deg selv her. Samlet en vennekrets.

Alt dette krevde mye innsats. Spesielt for Juste. Det var vanskelig å finne en jobb som passet til min spesialitet. Og en mastergrad gjorde det vanskelig å finne en ufaglært jobb. Det litauiske etternavnet var også et hinder, da nordmenn er svært tilbakeholdne og mistenksomme overfor utenlandske nybyggere.

Først etter et lengre søk på flere år og frykten for at jeg kanskje ikke skulle lykkes i det hele tatt, klarte jeg å få jobb som tollbetjent i Bergen Skipsforsyningsverk.

«Vi planlegger ikke å returnere til Litauen foreløpig. Vi ønsker at barna skal fullføre utdanningen sin her. Kanskje de vil studere når de blir store. Så skal vi bestemme oss. Å reise tilbake nå ville vært vanskelig for både barna og oss. Jeg måtte venne meg til å bo, studere og jobbe i Litauen igjen. Det ville vært mye stress for hele familien. Og du vil ha det så lite som mulig akkurat nå. Og selvfølgelig ville det vært synd å forlate Norge. Her skapte vi et hjem, følte oss komfortable og slo røtter. Barna ville mistet en stor del av identiteten sin», deler Justė tankene hennes, og innrømmer at hun savner hjembyen og er glad for at det ikke er lang avstand mellom Norge og Litauen.

Øya Litauen

– Du underviser barn på en litauisk skole. Hvordan ser timene ut og når finner de sted? Hva motiverte deg til å ta opp denne aktiviteten? Hvordan går det?

– Så fort vi kom til Norge meldte vi oss inn i Bergen Barne- og Ungdomsorganisasjon (BVJO). Vi ønsket å gi barn muligheten til å ta del i aktivitetene til det litauiske samfunnet. Jeg ble senere frivillig og lærer for denne organisasjonen.

Etter at jeg begynte å jobbe som tollagent ble det mindre og mindre tid til det, så vi holdt oss borte fra det litauiske miljøet en stund, men i år bestemte vi oss for å reise tilbake. Vi besøkte den litauiske skolen i Bergen. Skolen ble grunnlagt i Bergen i fjor fra to sammenslåtte organisasjoner – BVJO og den litauiske skolen “Abėcėlė”.

Datteren min skal ta litauisk språkkurs. Sønnen min vil være min assistent. Etter hvert ble jeg lærer i yoga, mindfulness og Minecraft.

Selv om det ikke høres veldig litauisk ut, er formålet med disse leksjonene å lære barn det litauiske språket, historien og tradisjonene ved å bruke bevegelse, kreativitet og moderne teknologi.

Jeg gir undervisning på søndager fra klokken elleve til tre. Jeg har fire av dem. Den første yogatimen er med toåringer, treåringer og deres foreldre, den andre er med fireåringer og seksåringer, den tredje er en Minecraft-time med ni-tolvåringer. for større barn, og den siste er yoga for større barn.

Våre og andre litauiske barn som bor i Norge oppdager sine litauiske røtter ved å fordype seg i disse aktivitetene.

For meg er det en slags kreativitet, selvuttrykk.

– Er det et stort litauisk miljø i Bergen? Er barn klare til å lære litauisk?

– Mange litauere bor i fjell, men ikke alle blir med i et fellesskap. Rundt hundre barn går for tiden på den litauiske skolen. Når man skal organisere feiringer, trengs det en hall med nesten fem hundre plasser for å få plass til alle familier. Barn liker å tilbringe tid med litauiske venner og likesinnede. Kanskje ikke alle gjør øvelsene frivillig i timen, men mange ser meningen og hensikten med å lære.

Hos eldre barn avtar læringslysten på grunn av større stress i norsk skole: flere timer, fritidsaktiviteter, konkurranser. Det er ikke lett for foreldre og litauiske skolelærere å finne overbevisende argumenter og motiver slik at barn fortsatt kan studere på en litauisk skole på søndag etter en hard arbeidsuke.

– Snakker sønnen og datteren din litauisk? Kommer du ofte tilbake til Litauen?

– Begge barna snakker litauisk. Gjør noen feil og setter inn norske ord i litauiske setninger. Men han kommuniserer perfekt med besteforeldre og andre slektninger. Vi returnerer vanligvis til Litauen om sommeren eller før jul. Når du kommer tilbake, vil du gjøre så mye, se venner og slektninger, møte opp. Ferien går som et øyeblikk.

Røttene ligger andre steder

– Hvordan har du og familien din det i Norge? Du nevnte at du allerede har ditt eget hjem. De sier at barna ville miste deler av identiteten sin hvis de kom tilbake til Litauen. Så du identifiserer deg allerede med nordmennene?

– Norge har allerede blitt vårt hjem. Tiåret gikk veldig raskt. Barna har mange venner og mange aktiviteter etter skolen. Begge spiller fotball, og sønnen går også på basketballtrening, som ledes av ektemannen Modesto. Datteren min synger og tar svømmetimer. Sønnen spiller bassgitar i bandet.

Vi kjøpte vårt eget hus, bak gjerdet er det en barneskole, gjennom det ene vinduet kan du se fjorden, gjennom det andre – sentrum, gjennom det tredje – fjellene.

Jeg jobber fortsatt for samme firma. Men jeg er for tiden midlertidig arbeidsledig. Jeg er utbrent. Jeg ble behandlet for depresjon en stund. Høye arbeidshastigheter og perfeksjonisme tok sin toll. Jeg orket det ikke.

Litt etter litt planlegger jeg å gå tilbake til jobb, men jeg ønsker å endre posisjon, beskytte og elske meg selv mer og gi mer av meg selv til familien min.

Dette er et tema jeg gjerne vil snakke mer om. Jeg vet at expats har psykiske problemer, men er redde for å snakke om dem. Redd for å innrømme det for deg selv. Lider, går ikke til legen eller søker fjernbehandling i Litauen. Han vil ikke at norske myndigheter skal finne ut av problemene og legge merke til det. Frykten for å miste barn er der fortsatt.

Av erfaring sier jeg: Ingen tar bort barn på grunn av problemer som dette. Rimelig oppførsel. Gir nødvendig hjelp og støtte. Hvis noen trenger råd, ta gjerne kontakt med meg, jeg skal dele det jeg vet og det jeg har opplevd selv.

– Har du allerede nevnt at jo lenger du bor i et fremmed land, jo mer avtar din lengsel etter hjemlandet fordi tomheten fylles av nye bekjentskaper og nye venner? Ville du gjentatt disse ordene nå?

– Jeg ville gjentatt det. Jeg savner Litauen veldig. Det er alltid hyggelig å være tilbake. Men etter et lengre opphold trekkes han tilbake til Norge. Jeg føler meg rik fordi jeg har to hus å gå tilbake til.

– Da du studerte ved Universitetet i Bergen i seks måneder som en del av Erasmus-programmet, sa du at Norge minnet deg om et eventyr. Har holdningen din endret seg etter at du ble bedre kjent med landet og dets folk? Har du norske venner? Blir du ikke diskriminert?

– Naturens skjønnhet er virkelig fantastisk. Holdningene til dette landet har ikke endret seg mye. Jeg beundrer fortsatt kulturen i dette landet og Norges historie.

Som overalt er det forskjellige typer mennesker. Noen ønsker du å kommunisere med, andre mindre. Jo lenger du lever, jo bedre anerkjenner du fordeler og ulemper og oppfatter nyansene i samfunnet og politikken. Det er godt å bo i Norge, men her skjer alt, urettferdighet, katastrofer. Som i alle eventyr. Men ikke alle har en lykkelig slutt.

Vi har en krets av kjente nordmenn, men vi besøker ikke hverandre slik vi gjør i Litauen. Noen ganger møter vi kollegaer etter jobb. Vi tilbringer mer tid med våre litauiske venner. Det er ikke tid til nye bekjentskaper og vennskap.

Det er diskriminering også her, men det er mindre uttalt og synlig. Det er vanskelig å komme inn i intervjuer med et litauisk etternavn, det skjønte jeg først da jeg kom. I Norge er ikke befolkningen så stor, så noen ganger fungerer prinsippet om bekjentskap og bekjentskap. Derfor er ønsket om å ansette dine egne borgere som kjenner deg og som du vet hva du kan forvente og forvente av dem, forståelig.