Menneskelig interesse Syn på verden Menneskelig interesse
REEUWIJK – I 1994 vant hun gull i skiskyting og tre bronsemedaljer på ulike distanser i langrenn under de paralympiske vinterlekene i Lillehammer, Norge. Hun vant seks medaljer til i 1998 og 2002. Kjærligheten til langrenn har sendt Marjorie van de Bunt (52) til vinterlige steder. Men etter idrettskarrieren reiste hun mye mer på grunn av ektemannens arbeid for et internasjonalt selskap. «Jeg føler meg ikke som en verdensreisende, men som en nomad som alltid har bygget et nytt liv for seg selv.»
Atten år etter slutten av sin eliteidrettskarriere liker Marjorie fortsatt langrenn. Hun reiser gjennom skogene i sitt nåværende hjemsted i Norge, klatrer opp i fjellene og suser så raskt nedover. Når det ikke er snø, er hun å finne i joggeskoene eller på sykkelen rundt i Oslo-området. «Det er en elv i nærheten av huset vårt, hvis foss kan høres hele året. Det er en vakker fjord bare en kort sykkeltur unna. Vi bor 20 minutter fra sentrum og likevel midt i naturen.»
Marjorie er ikke fremmed for atletikk. Far fra Oukoop og mor fra Reeuwijk-Dorp møttes på friidrettsbanen til Reeuwijk sportsklubb, selv om Marjories far var mer en arrangør enn en idrettsutøver. «Alle i Reeuwijk kjente ham som den som organiserte Plassentocht, men gikk ikke på skøyter selv.»
De hadde en datter og oppkalte henne etter den australske friidrettsutøveren Marjorie Jackson-Nelson, som vant syv gullmedaljer ved OL i 1950 og 1954. Den eneste ingrediensen som manglet i Marjories sportsambisjoner var snø, men foreldrene hennes tok seg av det også. . «De lærte meg å elske snø. Vi gikk på ski hvert år, men brukte også en dag på langrenn. Det likte jeg veldig godt.»
Marjorie deltok på et talentshow i Papendal og ble oppdaget. Hun kjempet seg inn i det nasjonale ungdomsutvalget for langrenn og skiskyting. Først etter ti år kunne han overtales til å delta i de paralympiske konkurransene. «Venstre hånd fungerer ikke bra, men jeg har egentlig aldri sett på meg selv som funksjonshemmet. Jeg byttet fra to pinner til en pinne i høyre hånd og det viste seg at jeg bare gikk fortere. Mine tekniske feil var i venstre hånd. Med en pinne vant jeg plutselig alt.»
Til langrennsmekkaet
I 1993 flyttet Marjorie til utlandet for første gang, til snøen i Norge. Der trente hun med det norske utvalget. – Norge er virkelig langrennsmekkaet og nordmenn dominerer sporten. Du vet nøyaktig hvilken opplæring du trenger for å gjennomføre. Langrenn krever hele kroppen, så treningsøktene er veldig varierte. Men de holdt oppskriften på den beste voksen for seg selv.»
Så snart snøen smeltet og konkurransesesongen var over, begynte Marjorie å jobbe som ergoterapeut. «De trengs heldigvis alltid, og da jeg ringte arbeidsformidlingen i april, kunne jeg velge hvor jeg ville jobbe. Det var slik jeg var i stand til å finansiere sporten fordi jeg ikke kunne leve av langrenn på et år.»
Toppsport fra Nederland
Etter halvannet år i Norge dro Marjorie tilbake til Nederland for å være sammen med kjæresten. Hun bodde flere steder i Nederland i noen år, blant annet et år i Driebrüggen, hvorpå kjæresten fikk jobb i en filial av det norske selskapet Yara i Terneuzen. I mellomtiden fortsatte Marjorie å utforske snøen så mye som mulig. Og med suksess. Med ti medaljer fordelt på tre leker, var hun den første og frem til 2014 eneste nederlandske medaljevinner ved de paralympiske vinterlekene!
På eventyr i Qatar
I 2002 avsluttet Marjorie sin eliteidrettskarriere, men det var bare begynnelsen på eventyrene hennes i utlandet. Et år etter at hun dro, sendte selskapet der mannen hennes jobbet ham og familien til Qatar. Dette var et annet miljø enn snørike Norge! «Vi bodde med våre to små barn i en landsby som nesten utelukkende bestod av utlendinger, inkludert mange nordmenn som jobbet i Yara. Uansett består 80 prosent av Qatars befolkning av migranter. I de nederlandske nyhetene ser du bare de negative utvekstene av det, men flertallet kommer fra India eller Nepal fordi de tjener mer i Qatar og kan forsørge familiene sine der hjemme.»
Barna gikk på en norsk skole som Yara organiserte for sine ansatte. «Det var en flott blanding av kulturer: vi var sammen med en nederlandsk familie i et norsk samfunn i en arabisk kultur.» I mellomtiden jobbet jeg som personlig terapeut for en med hjerneskade og som barnehagelærer.
Marjorie har gode minner fra Qatar. «Det var perfekt med små barn. Været er alltid fint, så du trenger aldri å fomle med for eksempel en jakke. Hver helg kjørte vi bobilen vår ut i ørkenen, la feltsengene våre på stranden – så skorpionene ikke kunne komme til oss – og sov under åpen himmel.»
Mellomlanding i Norge
Etter fem år spurte Yara om familien ønsket å flytte til hovedkvarteret i Norge. «Vi tenkte ikke lenge på det,» ler Marjorie. – Barna snakket allerede norsk, selv om de aldri hadde vært i Norge. Og endelig kunne jeg nyte langrenn igjen. Vi kjøpte hytte på fjellet, vårt første hjem. Vi nøt snøen og naturen der annenhver uke. Vi fikk også barna begeistret, selv om de ikke var like begeistret som meg.»
Svette i Australia
Men familien stoppet ikke der. I 2013 tok arbeidet henne igjen til et annet hjørne av verden: Karratha, Australia. Byen med rundt 15 000 mennesker ligger helt i utmarken, rundt 1500 km nord for Perth, uten noen vesentlig by i mellom. «Jeg så ikke frem til det,» innrømmer Marjorie, «men resten av familien ønsket å ha et nytt eventyr.»
Australia var det minst favorittstedet for den erfarne langrennsløperen. «Det var veldig varmt der, solen var enda klarere enn i Qatar. Jeg ville løpe, men jeg kunne bare gjøre det to måneder i året og deretter klokken 06.30 om morgenen.» Det var heller ikke lett for Marjorie å finne en jobb. «Australiere liker ikke utlendinger. Jeg ble overrasket over den utbredte diskrimineringen, inkludert mot aboriginere.»
Det eneste hun av og til savner down under er turene til den nærliggende nasjonalparken. «Vi var helt «utenfor nettet». Vi gikk inn i bobilen, tok med solcellekjølere og surfebrett og dro på veien. Vi kunne svømme blant skilpaddene.»
Tilbake i snøen
Etter fire år var det på tide å ta turen igjen, til et finere reisemål: tilbake til Norge! Dette er Marjories tredje gang. «Jeg er innvandrer og utvandrer på samme tid, «innvandrer» og «transmigrant».
I fjor sommer fikk oppholdet i Skandinavia endelig en avgjørende tone. Etter sytten års reise, tok mannen hennes en norsk stilling hos Yara og paret kjøpte hus i Oslo. Forholdet til Nederland er imidlertid fortsatt sterkt. «To av våre tre barn studerer nå i Nederland. Jeg nyter plassen og naturen i Norge, men det er også herlig å chatte på nederlandsk.»
Reeuwijk har heller ikke glemt Marjorie. «Jeg er født og oppvokst i Reeuwijk, og du har det alltid med deg uansett hvor du går. En runde med Reeuwijkse Plassen eller en sykkeltur langs Notaris d’Aumerielaan, jeg kommer gjerne tilbake!
Tekst: Tengeler nøkkel
