71 milliarder tonn fosfatbergart er påvist over hele verden – slik vil det være i 2021 hun beskrev USGS US Geological Survey. Verdien av den norske forekomsten er imidlertid anslått til minst 70 milliarder tonn.

Samtidig er fosfatbergart et grunnleggende element for produksjon av fosfor til industrigjødsel – uten det ville ikke vår sivilisasjon kunne skaffe folk tilstrekkelig mat. De klart største forekomstene av fosfatbergart i verden – rundt 50 milliarder tonn – er i Vest-Sahara-regionen i Marokko. Andre anslås å finnes i Kina (3,2 milliarder tonn), Egypt (2,8 milliarder tonn) og Algerie (2,2 milliarder tonn).

Det europeiske funnet er derfor viktig gitt dens størrelse. – Å finne noe så stort nå i Europa, større enn noen annen ressurs vi kjenner til, er viktig, sa Michael Wurmser, grunnlegger av Norge Mining, som står bak funnet, til EUactiv.

mat og energi

Rundt 90 prosent av verdens fosfater brukes i landbruket til å produsere fosfor til gjødsel – en teknologi som feirer 100-årsjubileum i år og som det fortsatt ikke finnes noen erstatning for. Sammen med elektrisitet er det en av hovedpilarene som muliggjør eksistensen av en moderne industriell sivilisasjon som er i stand til å produsere nok mat.

Men fosfor brukes også til fremstilling av solcellepaneler og litiumjernfosfat (LFP)-batterier til elbiler samt halvledere og databrikker – om enn i små mengder.

Alle disse produktene har blitt klassifisert av EU-kommisjonen som «strategisk viktige» for å opprettholde Europas posisjon som verdensmakt innen produksjon av nøkkelteknologier som er avgjørende for overgangen til en grønnere livsstil.

Mengden fosfor som trengs for batteriproduksjon er for tiden liten og anslås å utgjøre bare rundt 5 % av den globale etterspørselen innen 2050 sier en artikkel publisert i tidsskriftet Nature i fjor. Men store produserende land som Kina og USA «kan prøve å beskytte sine innenlandske forsyninger med eksportrestriksjoner, slik tilfellet var med Kinas eksporttariffer i 2008,» fortsetter Nature-artikkelen. Fremtidige forsyningsforstyrrelser er derfor «sannsynligvis geopolitiske og økonomiske av natur lenge før globale forsyninger er oppbrukt,» fortsetter studien.

I følge bransjekoalisjonen Critical Raw Materials Alliance, er kjente reserver av høykvalitets fosfatstein i ferd med å tømmes og holdes av fire til fem store leverandører utenfor Europa. I tillegg er fosforraffinering en ekstremt karbonintensiv prosess, så det meste av industrien er for tiden konsentrert i Kina, Vietnam og Kasakhstan. Den ble tidligere produsert i Nederland, men stoppet der på grunn av forurensningen.

Takket være sine vannkraftressurser har Norge nok elektrisitet til å produsere fosfor på en mye mer miljøvennlig måte enn sine asiatiske konkurrenter – og har også allerede teknologier for fangst og lagring av karbon.

Fra oppdagelse til nåtid

plassering oppdaget av Norge Mining tilbake i 2018 da hun brukte informasjon fra Norges geologiske undersøkelse. På den tiden estimerte geologer fortsatt at forekomsten nådde en dybde på rundt 300 meter – men årene med forskning som fulgte endret dette opprinnelige anslaget betydelig. Allerede i juni i år beskrev forskerne at den faktisk strekker seg til en dybde på 4500 meter under jordoverflaten.

Teknologiene tillater foreløpig ikke så dyp boring, så anslaget på 70 milliarder tonn refererer kun til den første tredjedelen av «fosfatfjellet», det vil si gruvemulighetene opp til 1500 meter.

I tillegg til fosfater inneholder denne norske forekomsten også vanadium og titan, som er klassifisert av EU som kritiske råvarer og brukes i romfarts- og forsvarsindustrien.

Fra leting til gruvedrift

Det meste av det vitenskapelige arbeidet er nå avsluttet – og det er tid for advokatene. De prøver å få Norge Mining tillatelse til å utvinne på dette stedet. Dette må gis av den norske regjeringen, som etter det opplyste anser prosjektet som viktig og ønsker å gi alle tillatelser så raskt som mulig.

Den har også allerede annonsert at den ikke trenger ytterligere finansiering – den har allerede flere investorer fra Europa, USA og Japan, inkludert «to store flyprodusenter» som er interessert i titanforsyninger. I Europa går det imidlertid i gjennomsnitt 10 til 15 år mellom forskning og godkjenning.