Dr. Ramūnas Aranauskas, psykiater som jobber ved Nordland fylkes psykiatriske sykehus i Norge.

For litauiske helsearbeidere er Skandinavia som et lovet land som tiltrekker seg utdannede og kvalifiserte fagfolk. Det virker vanskelig å sammenligne helsevesenet i Litauen og Norge fordi det er penger «der», men her er det alltid «mangler», men la oss begynne og sammenligne. Mangler egentlig litauiske leger mest økonomiske ressurser sammenlignet med sine kolleger i Norge, eller mangler de kanskje mer kostnadseffektive ting – valgfrihet, respekt og tillit?

Etter å ha jobbet i Litauen over lengre tid og i Norge i mer enn ett år, kan jeg ganske objektivt si at legenes frihet og tillit til dem er fundamentalt uforlignelig i begge land.

Her i Norge er det ingen sjef over hodet på legen. Legen tar selv ansvar og har frihet til å gjennomføre det. Ingen blander seg inn i legens arbeid. Til og med pasientflyten reguleres av administrator i samråd med fastlegen, som etter å ha blitt klar over problemet kan bestemme om man skal ringe pasienten, invitere ham, bestille prøver eller bare skrive ut medisiner.

Norge har ikke et oppblåst og stadig voksende administrativt overvåkingsapparat, og dette har flere objektive årsaker (foruten det patologiske ønsket om å kontrollere noe som ikke er iboende i nordmenn generelt). Lønningene til «apparater» i Norge er ikke høyere enn legers, ofte enda lavere, og å jobbe i en offentlig institusjon gir ikke en utilbørlig følelse av overlegenhet og privilegium til å ilegge bøter, straffer og sanksjoner. Ethvert byråkratisk initiativ, for eksempel for å innføre nye former eller krav, må koordineres med fagforeningene, hvis motstand – og mest sannsynlig – initiativet fortsatt er en drøm for byråkrater.

Tillit er derimot basert på gjensidighet. Nordmenn har en tendens til å stole mye mer på sine statlige institusjoner enn litauere. Hvis en behandling ikke er godkjent, vil den ikke bli brukt. Som regel registreres alle behandlingsmetoder som er anerkjent i Europa veldig raskt her. Statlige institusjoner stoler på leger og gjør alt de kan for å sikre at legene har de nyeste behandlingsmetodene, og leger angriper ikke eller legger skylden på institusjoner dersom en metode ikke er godkjent.

Vi kan snakke og diskutere upopulære saker som ikke samsvarer med ideologisk politikk uten frykt. Jeg måtte lese meningen om at ikke alle leger i Litauen tør å snakke om mindre skadelige alternativer når de slutter å røyke, fordi dette strider mot den «offisielle» holdningen. I Norge er det nå til og med antatt at en person har rett til å ytre seg. La oss si at det var leger som uttalte seg mot vaksinasjoner, men enhver slik uttalelse i media sjokkerer eller erger ikke landet, og helsepolitikernes beslutninger er basert på fakta og forskning, ikke ideologi.

Derfor har medisinsk abort lenge vært legalisert her. Som medisinsk cannabis brukt mot smerte, Crohns sykdom, etc. Det er interessant og veldig norsk at legen bare trenger å argumentere når det eneste registrerte medisinske cannabispreparatet ikke er egnet for pasienten, for eksempel hvis han trenger en høyere konsentrasjon av cannabis enn det som finnes i den registrerte medisinen, og så utsteder han resept kan få et annet, mer effektivt preparat gjennom apoteket.

I Litauen er personer som lider av ADHD (Attention Deficit Hyperactivity Disorder) i trøbbel fordi de bruker medikamentlignende preparater, hvorav bare ett er registrert i Litauen, men ikke er tilgjengelig på apotek. Det finnes nå rundt fem medisiner i Norge for å behandle denne sykdommen, som kan forskrives av leger som har riktig diagnostisert sykdommen. Jeg ønsket en gang å skrive ut et legemiddel til en selvskadende pasient som ikke var godkjent i Norge for denne tilstanden. Jeg ble kontaktet av representanter for HELFO (en analog av VVKT) og bare bedt om å sende artikler om effektiviteten til stoffet i behandling av denne typen lidelse.

En slik tillit til leger er vanskelig å forestille seg i Litauen og veldig forvirrende i begynnelsen av arbeidet.

Ja, selv i Norge må man av og til vente måneder på å oppsøke lege. Pasientens rett til ytelse går imidlertid ikke utover legens rett til et privatliv og en hensiktsmessig arbeidsbelastning. Leger er syke så ofte det er nødvendig, deltar på konferanser og møter, tar ferier og lunsjer. Pasienter venter så lenge det er nødvendig – hjemme, ikke foran legedøra. Avtalt tidspunkt for besøket vil bli kommunisert skriftlig. Hvis tilstanden er alvorlig, kontakt vakthavende leger eller sykehus. Men ingen tvinger legen til å jobbe når han er syk eller etter jobb. Og selv om pasienten klaget, selv om han ikke hørte noe om det, fikk han rett og slett høflig forklart at legen også har rettigheter.

Etter min mening er det litauiske leger først og fremst mangler mot – motet til å gå ut i generalstreik, motet til å erstatte lederne av legeforeningen som for lengst har sluttet å forsvare leger, motet til å ikke avslutte streiken. Det begynte til kravene er oppfylt. Da kommer respekten for medisinen. Fordi ingen respekterer den som ikke har noen rettigheter, bare økende ansvar og ydmykt utfører alle ideer og ordre fra administratorer og politikere.