Det er det minste vi kan si! Jo Nesbø skapte sin karakter i 1997 med Batman. Snarere en klassisk politimann, arketypen på den hardhendte detektiven til den amerikanske noir-romanen. Kjempe med én meter 93, instinktiv, fartsfylt. Men også en skjør, kompleks mann, i konflikt med sjefer, regler og prosedyrer, ofte delikat med grenser, spesielt mellom godt og ondt.

Fra episode til episode bygges det et nysgjerrig forhold mellom forfatteren og hans karakter, som han underordnet alt. Såret, slått, etterlatt for død, druknet i whisky, falt Harry Hole hundre ganger og reiste seg mer og mer skadet. I kniv, I forrige episode presset Jo Nesbø ham til slutten av avhengigheten, marerittene og ensomheten. Kona hans, som holdt seg flytende, døde på de første sidene. Han kom nær døden i antologiscenen. Og jeg tenkte seriøst på at det skulle ta slutt. Så mye at vi lurte på hva som kunne komme ut av dette skadelige forholdet mellom forfatteren og helten hans…

Hvor er vi i begynnelsen av «Total Eclipse»?

Dette vil åpenbart ikke overraske deg, Harry er på bunnen av hullet. Frigitt fra politiet, ensom, søkte han tilflukt i Los Angeles, hvor ingen kjenner ham. Tynn, gammel, ansiktet hans dekket med et arr strukket mellom leppe og øre, besøker han barer for seriøse drinkere om morgenen, hvor alkohol er billig nok til å metodisk ta livet av seg.

Og det er der på veien tilbake han møter en gammel skuespillerinne, viklet inn i hennes saker, forfulgt av inkassatorer med illevarslende ansikter. En kvinne som han deler sorgen sin med og som han godtar en svært godt betalt affære for å hjelpe henne. Og som mot alle odds vil gjøre det mulig for ham å vende tilbake til rett vei. Romanen begynner dermed i en vakker melankolsk atmosfære, som bæres i den berømte sangen til Leonard Cohen, som skuespillerinnen liker. Hei, du kan ikke si farvel på den måten…

Hva er avtalen som vil få Harry Hole i gang igjen?

En veldig mørk sak, som Jo Nesbø kan finne på. En kvinnes kropp er funnet i skogen ovenfor Oslo. Så en annen. En ble halshugget. Den andre skalperte og sydde seg grovt etter å ha tømt hjernen. Etterforskningen ledes av politiet, men også av Harry Hole, som ble ansatt som privatdetektiv av en eiendomsmagnat som personlig kjente de to drepte unge kvinnene. Veldig nær faktisk, så mye at pressen begynte å peke fingeren mot ham.

Harry er derfor ansvarlig for å løpe fra politiet for å frigjøre milliardæren, som hevder han ikke hadde noe med saken å gjøre. Lønnen hans er utrolig, men han får den først etter at den skyldige er funnet. Og amerikanske inkassatorer ga ham ti dager. Så her har vi en thriller i stil med en jakt, løftet om en sjakkkamp mellom etterforskerne og en machiavellisk morder, en formidabel motstander, ekstremt intelligent og manipulerende. Og vi er ikke skuffet.

Nesbø er en fortellermester

Plottet med sine lag startes stadig på nytt, karakterene, selv de sekundære, er komplekse nok til å være interessante. Jo Nesbø, mindre sentimental enn Henning Mankell eller Arnaldur Indridason, har igjen etablert seg med en firkantet stil, edgy skrift, en unik sans for rytme og vendinger.

Imidlertid er det en skam at noen scener blir til skrekk eller til og med storslått guignol, og mister mye troverdighet. Dette er risikoen for dramatisk metning av thrilleren. På slutten av episoden forsto vi at en oppfølger allerede var planlagt. Harry Hole løper igjen. Desto bedre, forutsatt at serien vet hvordan den skal fornye seg på andre måter enn bare én oppgradering.