(AFP) – Mesteren i filmisk melankoli og forløperen til den nye norske kinoen, regissør Joachim Trier, hvis siste film «Julie (i 12 kapitler)» lanseres på onsdag, begynte å filme før han rakk å lese og skrive.
Bestefar regissør – Erik Løchen – i konkurransen om Gullpalmen i 1960 sammen med Fellini, Bergman, Antonioni og andre Bunuels, far lydtekniker, mor forfatter av dokumentarfilmer… Skjebnen til Joachim Trier, også en fjern slektning av Danske Lars von Trier, opptrer som gjort.
I en alder av fem lagde han Super 8-animasjonsfilmer sammen med faren, og noen år senere laget han skateboarding-videoer, hans tenåringslidenskap.
Født 1. mars 1974, skildret regissøren, utdannet ved London Film School, i sine tidlige filmer rastløshet, selvoppdagelse og desillusjon som førte til selvmordssorg.
Atmosfæren, bruken av amatører eller ukjente skuespillere… Kritikere legger merke til innflytelsen fra den franske nybølgen.
«I alle filmene mine har jeg utforsket denne usannsynlige ideen om at du kan møte noen til feil tid, at de ikke er den rette personen (når det er nødvendig) og at forholdet ikke fungerer til slutt,» forklarte Joachim. Trier i Cannes, under presentasjonen av «Julie (i 12 kapitler)». «Når vi nærmer oss utviklingen av et romantisk forhold, er det et eksistensielt potensial.»
Regissøren, som hevder å jobbe i en gruppe, avbryter en trilogi med denne filmen som, uten at hun visste det, begynte for 15 år siden. Den forteller strålende om vanskelighetene til dagens unge kvinne, spilt av Renata Reinsve, som slites mellom karriere, kjærlighetsliv og rollen som voksen.
– Umulig flaks –
Allerede før det utforsket hans første spillefilm Nouvelle Donne (2006) grusomhetene til en aspirerende forfatter som forsøkte å gjenoppbygge etter et opphold på et psykiatrisk sykehus.
I «Oslo, 31. august», en adaptasjon av romanen «Le feu fout» av Pierre Drieu La Rochelle, valgt ut i Cannes i «Un Certain Regard»-delen i 2011, handler det om en narkoman ved slutten av behandlingen som finner ikke plass i bedrifter.
Felles for disse tre verkene er at de er spilt inn på norsk, i Oslo, med samme skuespiller – Anders Danielsen Lie – i den mannlige hovedrollen, og en følelse av utenforskap som et nagende tema.
Som om en slags forbannelse rammet karakterene deres, at de vil forbli fast, ute av stand til å kjenne lykke i et samfunn som svømmer i den statistisk.
«Det er ofte synd at det er mye interessant», tyder Camilla Laache, TV2s filmkritiker.
Joachim Trier «er flink til å male menneskeportretter», sier han. «Han lager filmer om mennesker og mennesker, vi finner dem av alle slag, selv i det lykkeligste landet i verden.»
Regissøren selv er ikke ensformig.
Med «Louder than Bombs» forlater han sitt eksklusivt norske univers: filming på engelsk og fransk i New York, eklektisk casting med franske Isabelle Huppert, irske Gabriel Byrne og amerikanske Jesse Eisenberg, multinasjonal produksjon… Dette familiedramaet var også med i konkurransen for Gullpalmen i 2015.
To år senere legger skandinavene ut på en romantisk thriller beriket med et snev av fantasi med «Thelma».
