Den norske tundraen forventer harde vintre og temperaturer som lett kan falle titalls grader under frysepunktet. Temperatursvingninger de siste årene ser ut til å være et stort problem for Norges reinbestander og menneskene som er avhengige av dem. «Vi kan ikke lenger stole på naturen.»

En grå ettermiddag i den norske landsbyen Karasjok, mer enn fire hundre kilometer nord for polarsirkelen. Det er en fuktig og regnfull dag, termometeret viser 18 grader celsius. Jeg kjører på en smal motorvei som går gjennom landsbyen langs en liten elv. Det er flere veiskilt langs veien som varsler reinkryssing. De gjemmer seg i de tette skogene rundt landsbyen, som er slukt av grøntområder. En og annen rein hopper plutselig over asfalten og forsvinner så like raskt tilbake i den mørke skogen.

Etter en times kjøring ankommer jeg Jergul, en by med rundt tjue innbyggere, som ligger i den store norske tundraen. I det fjerne, gjemt i et tykt tåkelag, ser jeg konturene av en imponerende fjellkjede. Det begynner å regne hardere og det dannes forrædersk dype sølepytter på den ikke asfalterte landsbyveien.

Jeg kjører videre til en rød låve dukker opp av tåka, med et lite trehus ved siden av. En kraftig mann venter på meg foran skuret. Han har på seg en tykk frakk og tradisjonelle reinskinnstøvler. Når han ser bilen, vinker han begeistret til meg. Samisk gjeter John Anders Sara (59) eier reinterritorium 16, et tundraområde mer enn to hundre kilometer langt og seksti kilometer bredt helt nord i Norge.

Rask oppvarmingsområde

«Om noen uker vil det ikke være noe igjen av den blomstrende naturen du så i Karasjok.» Da vil det ligge et tykt snølag overalt og temperaturen vil falle til nådeløse minus 30 grader celsius, sier John.

De siste årene har kvikksølvnivået i norsk Arktis i økende grad steget over frysepunktet i vintermånedene.

Spørsmålet er hvor lenge disse ekstremt kalde temperaturene vil vare på den norske tundraen. Området er under påvirkning av klimaendringer og er derfor et av de… raskest oppvarmende områder i verden.

Nord-Europas siste urbefolkning, samene, står overfor livsendrende utfordringer på grunn av global oppvarming. Det har bodd mennesker i Lappland, som omfatter områder i Nord-Norge, Finland, Sverige og Russland, i tusenvis av år. I dag bor det fortsatt rundt hundre tusen samer i Europa, rundt halvparten av dem i Norge.

også lese

Reindriften er hjørnesteinen i det samiske samfunnet og representerer en viktig mat- og inntektskilde i form av salg av kjøtt og dyreskinn, men på grunn av stigende temperaturer står den i fare for å forsvinne fra den norske tundraen.

Spiser under snøen

Normalt er tundraen i Norge dekket av et tykt snølag i vintermånedene og temperaturen faller jevnlig til minus 30 grader. Ved denne temperaturen er det praktisk talt ingen fuktighet i luften, noe som gir snødekket en konsistens som sand. Dette er ideelle forhold for reinen, som kan søke etter mat med trynet under det myke snølaget.

Men de siste årene har kvikksølv i norsk Arktis i økende grad steget over frysepunktet i vintermånedene. Norsk arktisk institutt spår at temperaturer over null vil bli vanligere og ekstremt kalde dager mer ekstraordinært bli til. Snøsesongen blir også kortere, noe som vil ha betydelig innvirkning på lokalbefolkningens levekår.

Temperatursvingninger

«Jeg kan ikke stole på naturen lenger,» sier John. «Vintertemperaturen kan plutselig stige fra minus 30 grader Celsius til 2 grader over null i løpet av få dager.» Dette pleide nesten aldri å skje, men nå skjer det flere ganger hver vinter.»

«Isen som dannes på innsjøer og elver er upålitelig.»

Temperatursvingninger ser ut til å være et stort problem for Norges reinbestander. Når temperaturene stiger mot 0 grader, begynner fuktighet å trenge inn i snøpakken. Som et resultat mister snøen sin ideelle sandholdige konsistens og tar form av et klebrig teppe når den presses sammen av hovene til beitende reinsdyr. Ting blir enda verre når svingende temperaturer gjør at snøen smelter og senere fryser igjen. Dette skaper et ugjennomtrengelig lag med snø og is som hindrer reinen i å spise mosen under.

Ikke bare er temperatursvingninger dårlige for reinens mattilgang, de ser også ut til å skape livstruende forhold for mennesker og dyr på isslettene. «Isen som dannes på innsjøer og elver er upålitelig,» sier John og peker på den virvlende elven som renner foran huset hans.

«Hvert år faller hundrevis av dyr gjennom den tynne isen og dør deretter av hypotermi.» Men vi er også i fare. For to år siden krasjet naboen min snøscooter gjennom isen mens han jaget flokken sin inn på et annet beite. Heldigvis klarte han å klatre ut av hullet på egenhånd, men han befant seg i den farlige og nådeløse arktiske villmarken i sine våte klær og uten snøscooter.»

Nye tre- og dyreslag

Et annet problem for lokale samiske gjetere er skoggrensen, som trekker seg lenger og lenger nordover. På grunn av det varmere klimaet i Arktis, blir polarlandskapet grønnere for hvert år. Å øke antall trær høres bra ut ved første øyekast, men det motsatte er tilfelle. Reskoging presser reinflokker ut av den næringsrike tundraen, og øker konkurransen mellom dyrene om mat.

«Vårt folk kan ikke lenger stole på de tradisjonelt kjente naturlige prosessene.»

«Den fremadskridende tregrensen er et stort problem for reindriftsutøvere.» «Trær ser ut til å være den ideelle beskyttelsen mot den kjølige arktiske vinden, som er avgjørende for et stabilt lag med snø,» bekreftet Gunn-Britt Frelser (52), leder for Arktisk miljøavdeling i Sametinget. «Den iskalde og tørre vinden får fuktigheten over snøen til å synke, noe som gir den det ideelle pulveraktige stoffet.»

Det sies også at samenes tradisjonelle kultur kommer under press på grunn av klimaendringer Niillas Beaska (41) Norske Sameforbund (NSR), en kulturell og politisk organisasjon som forsvarer samenes interesser. – Det arktiske miljøet har endret seg radikalt de siste femten årene. Hvert år finner vi en ny art av tre, dyr eller planter, klimaendringene har akselerert. Som et resultat kan våre folk ikke lenger stole på de tradisjonelt kjente naturlige prosessene.»

Frodige busker

For å vise hvor dramatisk den norske tundraen har endret seg de siste årene, trekker John frem et gammelt svart-hvitt-bilde av huset sitt. Bildet er tatt på 1960-tallet og viser nakne steinete fjell som overskygger trehuset. Huset skiller seg ut fra de golde omgivelsene på tundraen. Når jeg ser opp fra bildet ser jeg at området rundt har endret seg betydelig de siste årene. De forrevne steinene har nesten helt forsvunnet under et lag med grønn vegetasjon, mens frodige busker er spredt utover pastorallandet.

John går raskt over reinbeitet til en gruppe små trær. Han drar et tre opp av bakken med de store hendene. «Du skjønner, denne typen tre eksisterte ikke for tjue år siden. «Om noen år vil det være fullt av gamle trær, og jeg vil ikke kunne la dyrene mine beite her lenger.»

Økonomisk belastning

For å hindre at reinen sulter, er samiske gjetere tvunget til å tilpasse seg og gjøre tiltak som å holde dyrene i inngjerdede områder hvor de kan fôres om vinteren. Dette representerer ikke bare en økonomisk belastning for gjeterne, men fremmer også spredning av smittsomme sykdommer på grunn av nærheten til dyrene.

«Ekstra fôring koster meg tusenvis av euro hvert år.» «Tradisjonell reindrift, den viktigste økonomiske aktiviteten til folket vårt, er under alvorlig trussel,» sier John og peker på et tregjerde som holder dyrene hans borte fra skogen i nærheten.

«Vi er et motstandsdyktig folk og har tålt mye motgang. «Vi vil være her i minst tusen år.»

Økende kostnader gjør det stadig vanskeligere for John og mange andre samiske gjetere å drive en økonomisk forsvarlig virksomhet. – Heldigvis kan jeg fortsatt leve av å selge reinkjøtt og skinn, men det blir vanskeligere for hvert år. «Jeg ser mange unge samer flytte fra tundraregionen til byene rundt, noe som betyr at mye urfolkskunnskap om reindrift og overlevelse i Arktis går tapt.»

Likevel er John stridbar. «Vi er et motstandsdyktig folk og har overlevd mye motgang.» Fra Oslos assimileringspolitikk til kriger. Vi skal være her i minst tusen år.»